Menneskene i regnskogen - urfolk og lokalsamfunn

Regnskogen er langt mer enn uberørt villmark. Gjennom tusener av år har urfolk brukt og høstet av regnskogen.

I Amazonas er det for eksempel spor etter nomadiske samfunn så langt som 9000 år tilbake. Det finnes også spor etter jordbrukssamfunn som levde der for 4500 år siden. Det er dokumentert at det har levd mennesker i regnskogene i Asia og Sentral-Afrika i flere årtusener.

Felles for alle er at de forvalter regnskogen på en bærekraftig måte. Tallene viser gang på gang at sterke urfolkssamfunn henger sammen med liten eller ingen avskoging. Urfolksterritorier fungerer flere steder som en barriere mot at jordbruks- eller hogstvirksomhet skal spre seg over stadig større områder. Urfolk har også kunnskap om ressursene som finnes i omgivelsene sine og vet hvordan de skal utnytte dem uten å utarme dem.

Lavskala jordbruksteknikker, jakt og innhøsting, fisking og håndverk gjør at de er godt tilpasset det å leve i en regnskog som skal bevares for framtida.

Det anslås også at det finnes minst 70 urfolksgrupper i Amazonas som i dag lever uten kontakt med omverden. Disse kalles gjerne ukontaktede eller isolerte urfolk, og dette er små grupper med unike kulturer og språk. De lever i de mest utilgjengelige delene av regnskogen og unngår kontakt med storsamfunnet.

Urfolk snakker flest språk

Urfolk utgjør bare seks prosent av verdens befolkning, men representerer en veldig stor andel av klodens kulturelle mangfold i form av ulike språk, tradisjoner og levesett. I regnskogene er det påfallende hvordan det store naturmangfoldet matches av et enormt kulturelt mangfold.

En studie fra 2012, der man så på hvordan biologisk mangfold og språklig mangfold fordeler seg på kloden, viser at hele 70 prosent av verdens språk snakkes i områder som også er såkalte «biodiversity hotspots». Særlig tydelig var overlappet i de tropiske regnskogsområdene.

Urfolk og fattigdom

Urfolk generelt er blant de fattigste folkegruppene i verden. For urfolk som lever i regnskogen, er bildet mer sammensatt.

Så lenge de har tilgang på store og intakte skogområder, der vannet ikke er forurenset og der de ikke må konkurrere om ressursene med industrivirksomheter, får de dekket mange grunnleggende behov på tradisjonelt vis. Dette dreier seg om behovet for mat, medisiner og materialer.

Mange steder er det riktignok stort behov for bedre helsetjenester, skole eller nye inntektsmuligheter. Men det er når urfolk mister ressursene de lever av – når skogen hogges, når vannet forurenses og dyrelivet forsvinner på grunn av jakten på naturressurser – at de blir virkelig fattige.

Urfolk blir da gjerne de fattigste blant de fattige som trekker inn til storbyene for å finne et levebrød. Når de mister landet sitt på denne måten, har det som oftest skjedd brudd på både menneskerettighetene, og på de særskilte rettighetene som er nedfelt i internasjonalt lovverk for å beskytte sårbare urfolkgrupper.

Hvilke rettigheter har urfolk?

Urfolks særlige rettigheter er anerkjent gjennom FNs urfolkserklæring (UNDRIP) fra 2007 og ILO-konvensjon 169. I Amazonas-landene er urfolks rettigheter i stor grad anerkjent i lovverket, men i varierende grad i praksis.

I regnskogslandene i Asia og Sentral-Afrika er urfolks rettigheter i liten grad formelt anerkjent. Et viktig unntak er Papua Ny-Guinea, der grunnloven sier at lokalbefolkningen eier mesteparten av landet og skogen. I praksis blir disse rettighetene ofte overkjørt i møte med tømmerselskaper eller gruveselskaper som er ute etter naturressurser.

Noen av disse selskapene har blitt dratt for retten av lokale grupper, blant annet med støtte av Regnskogfondet. Det har i flere tilfeller ført til domfellelser i favør av urfolkenes lovfestede rett til sine egne skogområder.

Anerkjennelse av urfolks og skogfolks rettigheter er viktig for at de skal kunne fortsette å ha en hovedrolle i beskyttelsen av regnskogene.