Ti hemmeligheter i regnskogen
I regnskogen finner vi landjordas rikeste økosystem. Artene har utviklet og tilpasset seg sine omgivelser gjennom millioner av år.
En liten irrgrønn Waglerlanseslange ( Trimeresurus wagleri) åler seg over en større slange.
Mange av regnskogens hemmeligheter har vi lært av urfolk som lever i og av verdens regnskoger. Disse folkene har tradisjonelt en dyptgående kunnskap om naturen. Her skal vi vise deg noen av de fantastiske og forbløffende livsformene i regnskogen, men også hvor sårbart livet i regnskogen er.
Her er ti av regnskogens mange hemmeligheter!
FARGERIK: Hunnen skimtes så vidt bak den blokkerte inngangen. Rødhjelmneshornfugl-hannen (Aceros cassidix) er en ivrig forsørger og kommer med mat.
FRIVILLIG FENGSELSFUGL
Det er ikke alle som liker å bli murt inne i et hull i månedsvis sammen med barna sine. Hos familien neshornfugl er det hverdagskost.
Sarawak, Borneo: Man glemmer ikke sin første neshornfugl. Spesielt ikke der jeg står i en nylig ødelagt regnskog hvor røyken fortsatt siver opp fra den svidde jorden. Rett over hodet kommer den svære fuglen flygende.
Det karakteristiske nebbet lyser lang vei, selv midt i det golde røykfylte landskapet. Neshornfuglen hører hjemme i regnskogen og flyr rask videre på jakt etter trærne som er så viktige for den.
Far stiller opp, mor er i isolat
Neshornfuglene har reir i hule trestammer. Hunnen går i frivillig isolat når eggene skal legges. Åpningen i treet mures igjen med søle til det kun er en liten sprekk som står åpen. Eggene skal legges, klekkes og mor kan tilbringe opp til tre måneder sammen med ungene sine i den lille hybelen.
Når ungene vokser til og det blir enda trangere om plassen bryter hunnen seg ut av den blokkerte inngangen. Da har hun mistet både farger og fjør under oppholdet i treet.
Hannen er pliktoppfyllende og lar ikke familien sin i stikken. Far besøker familien mange ganger daglig med mat som han forer inn gjennom den smale sprekken i treet. Dietten består av frukt, insekter og små dyr.
Elsker fiken
Neshornfuglen elsker fiken og ses ofte i nærheten av fikentrær. Fuglene sier takk for maten ved å spre frøene til både fiken- og andre frukttrær over et stort område. De er viktige frøspredere og et godt eksempel på hvor avhengige regnskogens dyr og planter er av hverandre.
Sarawak ligger i Malaysia i et område med stor avskoging. Tømmerhogst og etablering av oljeplameplantasjer er de to største truslene mot neshornfuglen. I tillegg blir den jaktet på for mat og for dens flotte halefjør.
ROTETE: Nei, dette er ingen campingplass, men gartnerfuglens elskovsreir. Navnet befolkningen på Vest Papua i Indonesia har gitt fuglen - burung pintar - betyr "den smarte fuglen".
DRAR DAMER MED SKROT
Denne smarte fuglen (herre-versjonen!) pynter hjemmet sitt med frøkapsler, tomme nøtteskall og det den kan finne av søppel og andre fargerike saker. Alt for å imponere damene.
Gartnerfuglen (Bowerbird på engelsk) har ikke mye å skryte av i form av staselige fjær og farger. Han er heller litt grå og anonym. Det kompenserer han for når han innreder sitt "bower" - et elskovsreir bygget av greiner, mose og løv.
Rundt boweret, som kan ta form av en liten tipi, sorterer og arrangerer han sitt fargerike "skrot" i ulike hauger. Samlingen kan inneholde hundrevis av skjell, blader, blomster, fjær, steiner, nøtteskall, bær og for de som holder til i nærheten av oss mennesker: plastikk, metall og glassbiter.
Ivrig gartner
Gartnerhannen bruker timevis hver dag på å pusle i hagen sin. Innimellom setter han seg på en grein i nærheten for å beundre mesterverket. Kanskje flyr han tilbake og ordner litt mer i tilfelle ei dame skulle finne på å stikke innom.
Hunngartnere på jakt etter Mr. Perfect kommer og inspiserer. Dersom utstillingen ikke lever opp til forventningene flyr hun videre. Når hun endelig finner den hun vil parre seg med, søker hun ofte tilbake til ham året etter. De mindre smarte som ikke har tingene skikkelig på stell forblir ungkarer...
Se BBCs David Attenborough besøke en bowerbird!
Kilder: Organisasjonen Paradisea, Wikipedia, Miljølære.no og Nature
FULL ELLER FISK?
Hva har fotsopp og norske lakseparasitter felles? Planten barbasco sacha tar knekken på begge.
Planten er lav, har små blader og noen knopper som ikke er sprunget ut. Orlando Morales Miro forteller at man kan bruke den mot fotsopp.
Orlando tilhører urfolket moseten i Bolivia og er agronom. Han forteller ivrig om kakaotrærne, bananpalmene og alle de andre vekstene de har plantet rundt landsbyen Simay.
Den lille planten som mosetene kaller barbasco sacha er ikke prangende. Men indianere over hele Amazonas vet at den likevel er et powertool fra naturens side. For eksempel når familiene skal på fisketur:
- Når vi skal ut å fiske, plukker vi den. Vi organiserer oss i grupper sammen med andre familier i landsbyen, går til en bekk og kaster planten i. Den dreper ikke fisken men gjør dem "fulle" slik at de blir lettere å ta, forteller Orlando.
Fiskene får dog ikke promille men problemer med oksygenopptaket. Det er derfor de gispende søker opp mot vannoverflaten.
Planten kan også brukes som insektmiddel. Her hjemme i Norge er rotenon det mest brukte middel
for å ta kverken på den fryktede lakseparasitten. Siden 1975 er
lakseparasitt (Gyrodactylus salaris) registrert i 46 vassdrag og 37
fiskeanlegg i Norge.
REGNSKOGENS HYPOKONDER
Froskearten Phyllomedusa hypochondrialis spiller død når den føler seg truet, derav slektsnavnet! Ved å ligge "livløs" på skogbunnen beskytter den seg mot angrep.
Og bløffen fungerer - i det minste mot noen fiender. Et angrep kan utløses av bevegelse og angriperen kan miste byttet av syne når den blir liggende helt urørlig. En annen mulighet er at angriperen instinktivt oppfatter byttet som et åtsel og mister interessen.
En del dyr i høyst forskjellige dyregrupper beskytter seg på denne måten. Fenomenet er kjent blant virveldyr som frosker og slanger, og utbredt blant insekter. Vår egen buorm kan også spille død. Med åpent og forvrengt gap avgir den en stank, som gjør «åtseltrikset» mer troverdig.
STORE TRÆR, SMÅ KNØTT
Hva gjør du når du ikke kan rikke deg av flekken og fienden angriper?
Med røttene godt planta i jorda er det få fluktmuligheter for regnskogens trær. Løsningen er å inngå allianse med, ikke de største og sterkeste, men med skogens minste. Det er nemlig disse som har de rette våpnene.
Flere av regnskogens trær, som akasia og cecropia inviterer maur til å bo hos seg. De byr på søt og næringsrik nektar og maurene bygger seg boliger i treets hulrom. Til gjengjeld stiller maurene opp for treet når dens lille nisje i skogen invaderes av andre hurtigvoksende trær eller av klatreplanter som bruker treet som stige opp til den livgivende sola.
Aztecmauren og cecropiatreet
Aztecmaurene som har leid seg inn hos cecropia-treet rykker raskt ut når klatreplanter ypper seg. Med sine sylskarpe tenner avskjærer den effektivt ethvert forsøk på slike bakholdsangrep. Insekter som lander på treet blir også raskt drevet på flukt når den lille aggressive mauren iler til i hopetall.
Mens mange av regnskogens trær er helt dekket av lianer, klatreplanter og epifytter, er stammen til cecropia som regel helt bar. Aztecmauren hjelper treet å holde seg friskt og til å vokse så raskt som mulig slik at det danker ut andre trær i kappløpet om sollyset oppe i trekronelaget. Tilbake får mauren kost og losji.
TÅLMODIG: Gabonviperen (Bitis gabonica) venter urørlig på byttet med bare hodet og deler av kroppen synlig. Legge merke til hodets markant trekantform, ekstremt bredt bakerst der de store giftkjertlene ligger på hver side.
DØDEN I LØVHAUGEN
Tungvekteren blant giftslanger, den livsfarlige gabonviperen, lever i tropeskogene i Afrika. I dager og uker venter den urørlig, skjult under løvet på skogbunnen, klar til å sette sine rekordlange gifttenner i byttet.
Gabonviperen (Bitis gabonica) tilhører hoggormfamilien, samme familie som vår egen hoggorm. Denne familien omfatter en rekke farlige giftslanger, deriblant klapperslangene og lanseslangene i tropisk Amerika.
I Afrika er puffadderen blant de mest kjente slektningene. Puffadderen har fått dette navnet fordi den puster seg opp og gjør seg så stor og skremmende den kan når den føler seg truet. Samtidig gir den fra seg en kraftig hvesende lyd.
Perfekt kamuflasje
Gabonviperen kan også hvese advarende, men er ellers langt mer stillfarende av seg. Den venter tålmodig på byttet, ofte helt urørlig og med kroppen delvis skjult under løvet på skogbunnen. I mange tilfeller er bare hodet synlig, og med sitt mosaikkmønster med fine ruter og streker er den nesten umulig å oppdage.
Dersom man vet nøyaktig hvor den ligger, kan man ofte se små bevegelser av de blasse øynene. Når slangen sover er øynene urørlige og pupillen sterkt sammentrukket. Når den våkner, utvides pupillen og de karakteristiske øyebevegelsene gjenopptas. Gabonviperen har mer bevegelige øyne enn andre slangearter, som i mange tilfeller har helt ubevegelige øyne.
I naturen finnes mange eksempler på utsøkt kamuflasje, både blant byttedyr og jegere. Gabonviperens kamuflasje er blant de aller beste. Fargenyansene er svært lik de fargene som finnes i vissent løv, og det kontrastrike mønsteret bryter opp konturen av slangen slik at den går helt i ett med omgivelsene.
BLÅLYS I TROPESKOGEN!
Langs elver i tropisk Amerika flyr noen store sommerfugler, som oppfattes som hellige blant indianere. Vingene er blå og vakkert metallskinnende. Bli med på en ekte fødsel!
Det er hannene av de store sommerfuglene i slekten Morpho, som utrettelig flyr fram og tilbake langs elva. Hver hann patruljerer sin bestemte elvestrekning, sitt territorium, som den forsvarer mot andre hanner. Inntrengere blir resolutt jaget vekk i konkurransen om å skaffe seg en partner og bringe sine egne gener videre.
Et levende blålys
Når en Morpho-hann kommer flyvende, synes de skinnende, blå vingene på flere hundre meters avstand. Hver gang hannen slår et vingeslag, sender den ut et markant, blått lysglimt, som fanger oppmerksomheten. Det er nettopp den effekten som trengs for å holde andre hanner på betryggende avstand. Reaksjonen på blått er kraftig hos disse hannene. Hvis man ser en av dem og vifter med et blått tørkle eller en blå gjenstand, kommer den raskt settende for å kontrollere inntrengeren.
For insektetende fugler er de sterke fargene en advarsel. Sommerfuglene er nemlig giftige og uspiselige. Insekter som viser seg fram med sterke farger er ofte giftige. Fuglene lærer raskt å oppfatte signalet og unngår å spise dem.
Indianernes følgesvenn
Fordi de store Morpho-sommerfuglene ofte flyr langs elver, blir de lett lagt merke til av folk som ferdes på elvene. I Amazonas er elvene ferdselsårer i den tropiske regnskogen, og urfolk som lever her i dypet av regnskogen har naturligvis kjent de vakre sommerfuglene i uminnelige tider. De store og vakre sommerfuglene er indianernes følgesvenner og oppfattes ofte som hellige. En flik av himmelen tatt ned til jorden i form av en vakker sommerfugl.
Når Morpho-sommerfugler hviler med vingene hevet opp over kroppen, er de langt vanskeligere å oppdage. Undersiden av vingene har brune og grå kamuflasjefarger, som går i ett med omgivelsene. Skulle en insektetende fugl oppdage sommerfuglen, har den nok et forsvarstrekk på lager. Undersiden av vingene har også flere øyeflekker, som har en avskrekkende effekt og er et vanlig forsvar hos mange sommerfugler.
Den mektige Rafflesia-blomsten opptrer i forkledning, som et stinkende kadaver, og utnytter spyfluer som budbringere. Foto: Arild Hagen.
FORGJENGELIG STINKBOMBE
Verdens største blomst blir over en meter i tverrmål, kjøttfull og stinkende. I noen dager opptrer den som et stort "kadaver" på skogbunnen og tiltrekker seg mengder av spyfluer. Så faller den sammen og omformes til en mørk masse.
Den lever i tropeskogene i Sørøst-Asia og bærer navnet Rafflesia, oppkalt etter den britiske guvernøren på Sumatra tidlig på 1800-talet, Sir Stamford Raffles. Han er kanskje best kjent som grunnlegger av byen Singapore og fra det fasjonable hotellet som bærer hans navn.
I året 1818 ledet Raffles en ekspedisjon på Sumatra, godt assistert av naturforskeren Dr. Joseph Arnold. Den lokale guiden ledet de to engelskmennene til litt av en åpenbaring i naturen, kjent og utnyttet blant urfolk i uminnelige tider. Den underlige og kjempemessige blomsten vakte naturlig nok stor begeistring og fikk navn etter begge de fornemme "oppdagerne", Rafflesia arnoldi.
Et helt vanlig svangerskap
Rafflesia er spesiell på mer enn én måte. Planten har verken blader, stengel eller ekte røtter, men snylter på en bestemt liane. Den begynner som en liten knopp, som henter all sin næring fra lianen og vokser sakte men sikkert gjennom uker og måneder. Folk som kjenner planten godt sier ofte at det tar omkring ni måneder for knoppen å utville seg fram til blomstring - et helt vanlig svangerskap.
Den fullt utviklede, runde knoppen er som et mørkt kålhode, og så en natt sprekker den opp. I løpet av noen timer brer den kjempemessige blomsten seg utover skogbunnen. De tykke bladene har farger og strukturer som minner om råtnende kjøtt. Når solvarmen kommer neste dag, gir blomsten fra seg en ufin lukt. Den opptrer i en morbid forkledning - som et stinkende, stort kadaver.
Lokkende "kadaver"
Snart surrer det av spyfluer, som tydeligvis blir sterkt tiltrukket av blomsten. De er på leting etter et passende sted å legge eggene sine. I et stort kadaver vil larvene, maggotene, ha gode utviklingsforhold. Spyfluene søker seg inn i blomsten, ned gjennom den store åpningen hvor de finner en skive dekket av en mengde pigger eller tårn, som er fine å mellomlande på.
Snart leter de dypere inn, ned i mørket på undersiden av den store runde skiva midt inne i blomsten. Langs kanten på undersida finner de små, trange hulrom hvor de så vidt kan presse seg inn. Her inne får spyfluene en lys, seig masse smurt på ryggen, og innbakt i denne massen ligger plantens pollen.
Sover, spiser og tar livet med ro. Denne algekledde sjarmøren er regnskogens desidert tregeste.
REGNSKOGENS TREGESTE
Dovendyret beveger seg langsomt langsom fra grein til grein. Sakte gomler det i seg blader. Det ukentlige toalettbesøket er en utfordring...
Dovendyret tilbringer mesteparten av sin tid hengende under ei grein i regnskogen, gomlende på blader. Med sine kraftige krumme klør har den et godt grep, også når den sover. Og sove kan den godt gjøre opp til 20 timer i døgnet!
På stedet hvil
Siden kosten hovedsakelig består av næringsfattige blader gjelder det å spise mye og bevege seg lite. Dovendyret holder seg på samme sted inntil den har malt de siste bladene rundt seg til grøt. En full mage kan utgjøre en tredjedel av kroppsvekten. Magesekken er delt i fire og det kan ta en hel måned før maten er ute av kroppen.
Men enkelte ganger bare må man. Selv om dovendyret spiser, sover, parer seg og også føder i trærne, må det, omtrent en gang i uka, ned på bakken for å gå på do. Å bevege seg ned fra treet tar tid og er slettes ikke ufarlig. De krumme klørne er ikke egnet for spaserturer og så går det jo så usigelig langsomt da. På bakken kan den derfor bli bytte for rovdyr som jaguarer og digre ørner.
Indianerne, som enkelte steder kaller dovendyrene for "ai-ai" på grunn av de sørgelige skrikene de utstøter, er ikke interessert i dette jaktbyttet. Kjøttet er seigt som strikk, og den lange rufsete pelsen passer best til? ...dovendyr antageligvis...
Frøheis
Etter et vellykket toalettbesøk er det bare å ta fatt på den lange veien opp i treet igjen. Mye mulig har den nå fått med seg noen blindpassasjerer, frø, som har festet seg i den lange pelsen. Frøene "haiker" med dovendyret opp til trekronen hvor de finner lys, vann og næring til å spire.
Dovendyret henger opp ned under greinene og er sånn sett ganske godt beskyttet mot luftangrep. Pelsen vokser fra magen mot ryggen slik at regnvannet renner av. Pelsen til dovendyret kan være full av alger som farger dyret grønt! Denne utmerkede kamuflasjefargen og de langsomme bevegelsene gjør at dovendyret faktisk ikke er så lett å få øye på. Dovendyret er dessuten relativ hardfør, enten det gjelder jaguartenner, ørneklør eller fall fra store høyder.
EN FARGEFEST: Arapapegøyenes fjærdrakt.
PAPEGØYENES HEMMELIGE LIV
Grytidlig om morgenen flyr hundrevis av papegøyer til et fast sted ved elvebredden. Der spiser de leire, flørter vilt og konkurrerer om hvem som er vakrest.
Menneskene og de fleste dyrene sover. Sikadenes summing er den eneste lyden som høres. Langt borte kvekker en frosk. Klokka er 0520 og det er stille i skogen. Amazonaselven renner uforstyrret gjennom Tambopata-reservatet i Peru.
Ti minutter seinere kommer to blågrønne papegøyer flyvende. De prater litt seg i mellom, svever fram og tilbake på himmelen, setter seg i et tre, rister utålmodig på hodet. Veldig rastløse. Kommer det mange vi kjenner i dag? Smaker leiren like godt som i går?
Fuglefesten begynner
De to papegøyene begynner å bli stressa. Venter og venter. Kommer det ikke flere? Så skjer det noe. Langt borte ser de en smellvakker rød arapapegøye (også kalt Scarlet) komme flaksende. Like bak henne et helt harem. Fra øst kommer det fem fugler. Festen er i gang. Snart strømmer det på fra alle kanter. Papegøyene prater i vei, skriker og skråler. Lydnivået øker kraftig. En ekte kakafoni!
Et leiremysterium...
Hver eneste dag møtes ca 15 ulike papegøyearter for å fråtse i leire fra verdens største "claylick" i Tambopata, Peru. Antallet fugler varierer kraftig. Noen dager kommer det bare et titalls fugler, andre ganger treffes flere tusen. I årevis har menneskene klødd seg i hodet og forsket på fuglenes atferd og spisevaner. Hvorfor spiser de egentlig leire? Teoriene har vært mange.
En teori er at de spiser leire fordi den inneholder sodium. Sodium er viktig for fuglenes vekst og veskebalanse. En annen teori er at fuglene spiser leire fordi den inneholder giftnøytraliserende stoffer. Frukt, nøtter og frø er papegøyenes favorittmat, men inneholder toksiner. Leiren er derfor et nødvendig kosttilskudd. Den legger seg som en beskyttende hinne i magesekken, og forhindrer at giften tas opp i blodet. I følge forskerne ved Tambopata Research Centre stemmer begge teoriene. Godt å vite for alle peruanske og internasjonale forskere som har brukt mye tid på å finne svar på gåten. Alle har rett!
...og et fantastisk sjekkested
Papegøyene
samles på steder langs elvebredden som har høyst forekomster av sodium
og andre mineraler. Flere humoristiske forskere kaller disse stedene for
"fuglekafeer". Det er nemlig lett å observere at fuglene ikke kun møtes
for å spise. I flere timer før og etter måltidet kretser de rundt
"kafeen". De snakker sammen, småkrangler, flørter, plukker fjær og
finner nye partnere.
