Gyllen pilgiftfrosk - liten og livsfarlig

Giftig hud

Det er ikke frosken i seg selv som er giftig. Det er faktisk noen stoffer som skilles ut gjennom huden på den plommestore frosken som kan skape trøbbel for en nærgående fiende. De inneholder nemlig en av de kraftigste nervegiftene vi kjenner – Batrachotoxin. Et giftstoff som angriper nervesystemet og hjertet, og som ved et kyss kan føre til døden lenge før frosken er blitt til en prins.

Det finnes over tre hundre arter med pilgiftfrosker, og den gylne pilgiftfrosken er blant de giftigste. Forskere har vist at froskenes farge er har en direkte sammenheng med hvor giftig den er.

Nesten borte

Den gylne pilgiftfrosken finnes bare i et lite regnskogsområde på stillehavskysten av Colombia. Som mange andre amfibiearter er den truet – og rødlistet av Verdens naturvernunion (IUCN).

De største truslene er tømmerhogst, gruvedrift, ulovlige avlinger (kokablader), og bruk av sprøytemidler i jordbruket.

I tillegg er den gylne pilgiftfrosken truet av en amfibiepandemi forårsaket av en sykdomsfremkallende soppart, Batrachochytrium dendrobatidis, eller bare Bd, som sakte, men sikkert tar livet av mange av verdens amfibiarter gjennom kvelning og hjertestans.

Nedarvet kunnskap

De giftigste, som den gylne pilgiftfrosken, har kraftige og iøynefallende farger, mens artene som er mindre giftige er bedre kamuflert mot skogbunnen. Dette er fordi en giftig art ikke trenger å gjemme seg for fiender. Med et så kraftig forsvar så er det mye bedre å bruke fargen til å annonsere: «Jeg er supergiftig! Ikke prøv deg!»

Flere urfolksgrupper i Colombia, blant dem Embará-folket, har i alle år visst at pilgiftfroskene er giftig, og de har gjennom generasjoner overført denne kunnskapen til hverandre. Det har ført til at de blant annet har brukt giften på pilspissene under jakt i jungelen, og mot fiender under konflikter. Det er denne bruken som har gitt frosken sitt navn.

Legemiddelindustrien, som alltid er på jakt etter nye medisiner, fanget selvfølgelig opp nyheten om den sjokkgule sensasjonen fra regnskogen. Kloke hoder undret seg om den dødbringende giften kunne brukes i medisinsk behandling på noe vis. De første testene indikerte at giften var knallbra som smertelindrer. Paracet og Ibux kunne bare gå og legge seg. Dessuten kunne giften også ha betydning for forståelse av en rekke sykdommer, blant annet på hvordan multippel sklerose opererer i kroppen.

Forskerne hentet fluksens noen eksemplarer fra jungelen for å undersøke nærmere. Men tenk deg sjokket de opplevde da de oppdaget at frosken ikke lenger var giftig når den ble brakt inn i laboratoriet!

Forklaringen på at froskene plutselig var ufarlige? Jo, det kommer av at froskene bare blir giftige når de lever i sitt naturlige habitat, og skyldes noe så enkelt som billene de spiser! Nærmere bestemt børstebiller. Pilgiftfrosken tar opp giften i sin egen kropp, og skiller det så ut gjennom huden til eget forsvar. Så, ingen biller i froskemagen, ingen gift.

Noen ganger lykkes forskere i å utnytte effekten fra lovende stoffer fra regnskogen, men ikke alltid.