Dette mener Regnskogfondet om REDD+

Hva er REDD+?

REDD+ står for Reduced Emissions from Deforestation and forest Degradation, og er en mekanisme for å støtte skogbevaring i utviklingsland. Ideen er at rike land skal betale utviklingsland for å ta vare på skogen sin. REDD+ startet som REDD, hvor formålet var å redusere klimagassutslipp.

Senere ble «plussen» i REDD+ lagt til som en anerkjennelse av at skogbevaring er viktig også for å bevare naturmangfoldet og at man må ta ivareta rettighetene til urfolk og lokalsamfunn i skogene [6]. Pengene kanaliseres bilateralt eller via FN-systemet til UN-REDD, Verdensbanken og det grønne klimafondet.

REDD+ ble foreslått av regnskoglandene Costa Rica og Papua Ny-Guinea og ble en realitet under klimaforhandlingene i Bali i 2007 da Norge, etter forslag fra Regnskogfondet og Naturvernforbundet, forpliktet seg til å gi tre milliarder kroner årlig til regnskogbevaring. [7]

REDD+ skal premiere land som bevarer skogen, og på denne måten bidra til reduserte globale klimagassutslipp. Dette kan gjøre det mulig for skogland å prioritere den langsiktige verdien i at skogen bevares, og ikke bare den kortsiktige utnyttingen av naturressursene i skogen. Ofte er det motstridende interesser i et land, der noen tjener på avskoging, mens andre har interesse av å bevare skogen. REDD+ skal ta tak i de underliggende årsakene til avskoging og belønne dem som tar vare på skogen.

REDD+ ble startet opp som en del av FNs klimaforhandlinger, men begrepet brukes i dag også om enkeltstående skogbevaringsprosjekter der private aktører selger kvoter til et frivillig kvotemarked. Dette er problematisk fordi kvoter gir muligheten til å fortsette å forurense, mens en «gjør opp for seg» ved å betale andre for å la skogen stå. En annen fare med slike prosjekter er at de ikke er en del av en nasjonal strategi som skal ta hensyn til mennesker og miljø i REDD+-prosjekter.

Dette er Regnskogfondets viktigste innspill til hvordan REDD+ skal gjennomføres:

1. Ta utgangspunkt i rettighetene til de som bor i skogen og tar vare på den

Regnskogen er hjemmet til om lag 260 millioner mennesker. Regnskogfondet mener at alle klimatiltak i skogen må være rettighetsbaserte. En rettighetsbasert tilnærming innebærer å ta utgangspunkt i de grunnleggende menneskerettighetene til urfolk og lokalsamfunn, slik disse er nedfelt blant annet i ILO- konvensjon 169 og FN-erklæringen om urfolks rettigheter (UNDRIP).

Etter tiår med erfaring og forskning vet vi at regnskogen blir bedre beskyttet der urfolk og lokale skogsfolk får kollektive rettigheter til skogen. Opprettelsen av urfolksterritorier der menneskene som bor der får fortsette å leve i fred, og der gruve-, olje-, og tømmerselskaper ikke får tilgang, er et effektivt virkemiddel i regnskogkampen. [8] Arbeidet for å sikre urfolks og andre skogsfolks rettigheter må ha høy prioritet i REDD+.

2. REDD+ må bygge på at skog har langt bredere verdi enn karbonlagring

Regnskogen er ikke bare viktig for klimaet, men leverer en rekke andre økosystemtjenester: Den rommer over halvparten av verdens biologiske mangfold. Skogen påvirker nedbørssykluser over store områder, gir tilgang på vann og påvirker lokale klimaforhold. Derfor er skogen også svært viktig for matproduksjon og matsikkerhet.

REDD+-tiltak må utformes slik at skogens mange funksjoner opprettholdes. En treplantasje med en enkelt art vil for eksempel kunne lagre karbon, men i liten grad ivareta skogens andre funksjoner

3. Ett land – én skog

Det er avgjørende å ha en nasjonal tilnærming til avskogingsproblematikken. Hvis ikke risikerer vi at avskoging skjer i et område av landet, samtidig som en får betalt for ikke å avskoge i en annen del av landet. Med en nasjonal tilnærming er det lettere å ha kontroll på avskogingen.

4. Styresettreformer er nødvendig

For å redusere avskoging er det nødvendig at regnskogslandene selv tar tak i årsakene til avskoging. Ofte er det behov for reformer i styresett, både når det gjelder lovverk og politikk, eller støtte til tiltak for at lovene i skogområdene håndheves og at korrupsjon bekjempes. Noen land har ikke engang kartover landets skog som alle departementene er enige om

5. Redusert avskoging kan ikke erstatte utslippskutt

Den siste hovedrapporten fra FNs klimapanel viser at hvis vi skal unngå farlige klimaendringer, må de samlede menneskelige klimagassutslippene i løpet av dette århundret trolig reduseres til null, samtidig som opptaket av CO2 må økes slik at klimagasser fjernes fra atmosfæren. Det betyr at dagens store utslipp fra avskoging og degradering av skog må stoppes så raskt som mulig. Samtidig må vi bevare økosystemenes evne til å lagre karbon og legge til rette for økt opptak der dette er forsvarlig.

Regnskogbevaring vil ikke gi store nok utslippsreduksjoner alene til å unngå farlige klimaendringer. Full stopp i fossile CO2-utslipp er helt nødvendig. Paris-avtalen må derfor sikre at klimatiltak i regnskogen ikke fører til utsettelse eller reduksjon i ambisjonene for å kutte klimagassutslipp fra fossile kilder, som energiproduksjon, biler og industri.

6. Skill mellom fossilt karbon og grønn karbon

Regnskogfondet mener at verdens land bør bli enige om et todelt globalt mål som sikrer både tilnærmet null utslipp fra fossile kilder seinest innen 2050, og full stopp i avskoging på verdensbasis så raskt som mulig, med minimum en halvering innen 2020. Vi mener også at flest mulig land bør sette seg ambisiøse, todelte mål for nasjonale utslippsreduksjoner, altså ett mål for skogen og landbruket (den såkalte landsektoren) og ett mål for øvrige (fossile) sektorer. Dette må reflekteres i landenes nasjonale klimaplaner (NDC-er) som landene leverer under klimakonvensjonen. Ingen kvotehandel mellom landsektoren og de fossile sektorene bør tillates.

Det er flere grunner til at skog og jordbruk (landsektoren) må skilles fra den fossile sektoren. Landsektoren er ikke bare en utslippskilde – den kan også ta opp og lagre klimagasser. Samtidig forekommer det store naturlige variasjoner i utslipp og opptak, og det kan ofte være vanskelig å skille mellom menneskeskapte og naturlige effekter. Tiltak for å redusere utslipp eller lagre karbon er derfor ikke permanente, altså varige over tusenvis av år, på samme måte som reduserte utslipp fra fossile kilder er. Det er dessuten langt større usikkerhet i beregning av klimagassutslipp fra landsektoren enn for fossile utslippskilder. Samlet sett gjør disse forskjellene det umulig å sammenlikne klimatiltak i landsektoren direkte med klimatiltak i andre sektorer. [9]