Regnskogfondet tett på naturtoppmøtet

Naturtoppmøtet i Montreal har løftet viktigheten av natur i internasjonal politikk. Bakteppet er det dystre bildet som ble tegnet av Naturpanelet, hvor de advarte om at over en million arter står i fare for utryddelse.

Den globale naturavtalen er, på samme måten som Paris-avtalen, et rammeverk for internasjonalt samarbeid om naturvern. Avtalen legger flere føringer for hvordan naturen skal forvaltes i årene som kommer og dersom den gjennomføres slik den er formulert vil den innebære et betydelig steg mot bevaring av verdens biologiske mangfold.

Bevare 30% av jorden

Det kanskje mest diskuterte målet under forhandlingene var målet om bevaring av 30 % av kloden. Til slutt ble det enighet om at dette innebærer bevaring av 30 % av landjorda og 30 % av havet. For landjorda er det en dobling fra dagens nivå, mens det for havet innebærer en tredobling. Dette er et svært ambisiøst mål om bevaring av land og vil gi formell beskyttelse av et område to ganger Europas samlede areal innen 2030.

Målet er globalt, og visse land vil bevare mer enn andre. Avtalens presisering om at områder med særlig betydning for biomangfoldet skal prioriteres peker mot at regnskogen blir særlig prioritert all den tid mer enn halvparten av alle kjente dyrearter fins i regnskogen.

30 %-målet åpner for bærekraftig bruk innenfor de beskyttede områdene så lenge dette er i tråd med bevarings-effekten (conservation outcomes). Det betyr at avtalen unnlater å eksplisitt ekskludere miljøskadelig aktivitet i bevaringsområdene, og overlater til enkeltlandene å vurdere hva som er tilstrekkelig bevaring av naturområder.

Arealplanlegging

I tillegg til bevaringsmålet om 30 % av jorda, fastslår avtalen at all natur skal omfattes av arealplaner innen 2030, og at tapet av særlig verdifull natur nærmer seg null i 2030.

Urfolks rettigheter

Aldri før har anerkjennelsen av urfolk og lokalsamfunns rettigheter og rolle i bevaring av natur vært tydeligere formulert. At urfolk og lokalsamfunns landområder respekteres er viktig fordi det idag er mange hundre uavklarte landkrav fra urfolk i regnskogen. Nå gir den nye avtalen fornyet håp på bakken. Kanskje vil de ti prosentene av brasiliansk Amazonas som på grunn av uavklarte rettigheter er blitt kjerneområde for ulovlig ødeleggelse av regnskogen endelig få beskyttelse?

Prinsippet om informert samtykke til beslutninger som har konsekvenser for urfolks landområder er viktig i gjennomføringen av avtalen, og dette forplikter landene å inkludere urfolk i relevante beslutningsprosesser.

Urfolk og andre lokalsamfunn var svært fornøyd med denne anerkjennelsen. De fremhevet viktigheten av at de også settes i stand til å gjennomføre deres bidrag gjennom tilgang til økonomisk støtte.

Løfter om økt natur-finansering

Det var knyttet stor spenning til avtalens forpliktelser om finansering til gjennomføring av avtalen. Mye av den mest artsrike naturen i verden befinner seg i fattigere land, og det var viktig å få forpliktelser om økonomiske bidrag til lokalbefolkningens innsats for å ivareta disse områdene.

Avtalen sier nå at verden skal mobilisere 200 milliarder amerikanske dollar innen 2030 for å gjennomføre det man har blitt enige om. Dette bidraget skal komme fra alle kilder, både internasjonal bistand, nasjonale statsbudsjetter og bidrag fra privat sektor. Det finnes ingen offisiell kartlegging av hvor mye slik naturstøtte utgjør i dag, men ett anslag sier 124-143 milliarder dollar.

Som en del av dette målet presiserer avtalen også at den rike delen av verden skal bidra med 20 milliarder dollar i natur-bistand innen 2025 og 30 milliarder innen 2030. Dette innebærer en dobling av naturfinanseringen innen 2025 og en tredobling innen 2030.

For Norges del bør dette innebære en dobling av norsk naturstøtte fra dagens 3,5 milliarder kroner til 7 milliarder kroner innen 2025.

Finansielle reformer

Offentlige subsidier til aktivitet som bidrar til å ødelegge natur utgjør langt mer enn hva det offentlige bruker på bevaring av natur. Ett anslag viser at slike subsidier tilsvarer hele 1,8 trillioner dollar, eller 2 prosent av verdens brutto nasjonalprodukt. For regnskogen anslås det at naturødeleggende subsidier er 39 ganger høyere enn internasjonal støtte til regnskogbevaring.

Naturavtalen vil identifisere disse naturødeleggende subsidiene innen 2025 og redusere dem med minst 500 milliarder dollar innen 2030. Slik subsidie-reform krever at naturavtalen løftes høyt i finansdepartementene i alle land.

Også private aktører vil måtte rapportere om og tilpasse sine pengestrømmer til målene i avtalen. For finansbransjen, som for første gang var tydelig til stede på et slikt naturtoppmøte, vil det innebære økt oppmerksomhet om den økonomiske risikoen de møter ved naturskade. Dette kan igjen få ringvirkninger til de selskapene de er investert i.

Implementering av avtalen

Et viktig mål i den nye avtalen er å skape et system som øker sannsynligheten for gjennomføring i hvert enkelt land. Den forrige internasjonale naturavtalen (Aichi-avtalen) endte med at ingen av målene for 2020 ble oppnådd.

Alle land har nå fått i oppgave å lage nasjonale tiltaksplaner for hvert av målene i den globale naturavtalen. Disse implementeringsplanene skal leveres innen neste naturtoppmøte i 2024, hvor også verdens samlede innsats skal gjennomgås.

Dette rammeverket henter sin inspirasjon fra Paris-avtalen, men skiller seg på ett viktig punkt, nemlig at naturavtalen ikke forplikter land til å gradvis øke ambisjonsnivået i sine nasjonale naturplaner. At en slik gradvis økning av ambisjoner er frivillig er en svakhet ved avtalen som øker sannsynligheten for at målene ikke nås og som gjør det svært viktig at viktigheten av naturvern holder seg høyt på den politiske agendaen.