Krisearbeid i coronaens tid

Regnskogfondet driver med langsiktig påvirkningsarbeid i krysningspunktet mellom miljøvern og menneskerettigheter. Nødhjelp og kriserespons er vanligvis ikke på blokka.

Da coronaepidemien nærmet seg verdens regnskoger i mars, ble det likevel tydelig at Regnskogfondet hadde en unik rolle å spille.

- Vårt samarbeid med lokale organisasjoner gir oss tilgang til de mest avsidesliggende og sårbare regnskogområdene som ellers ikke nås. Dette er grupper det må tas spesielt hensyn til, som isolerte urfolksgrupper, sier rådgiver i Regnskogfondet, Aina Grødahl.

Historien har vist hvor hardt disse samfunnene kan rammes av sykdom utenfra. Da nyheten om coronasmitten spredte seg gikk mange urfolksgrupper inn i frivillig isolasjon i skogen. Det var behov for både matforsyninger, smittevernutstyr og medisinsk utstyr, i tillegg til tilpasset informasjon om smittevern fra kilder som urfolk hadde tillit til.

- Behovet var akutt, og vi fryktet at hele urfolkssamfunn kunne gå til grunne. Våre partnere områdde seg raskt etter spesifikke, lokale behov, sier Grødahl.

Hun leder Regnskogfondets corona-arbeid som støtter organisasjoner i områder der smitten er utbredt, spesielt i Brasil, Colombia, Peru og Indonesia. Arbeidsgruppa følger også situasjonen tett i Myanmar, Den demokratiske republikken Kongo og Papua Ny Guinea. I tillegg til økonomisk støtte, bistår Regnskogfondet med å koordinere og utveksle erfaringer mellom de ulike stedene, og bidrar med påvirkningsarbeid.

Fryktet massedød

Da det første tilfellet ble påvist 26. april i São Gabriel da Cachoeira var folk redde. Byen ligger i øvre Rio Negro-regionen nord i Brasil, og eneste måte å reise dit er med elvebåt eller småfly. Helsetilbudet er minimalt. For befolkningen på 45.000 mennesker, hvorav 90 prosent er urbefolkning, fantes det ingen mulighet for intensivbehandling.

- Det var ingen vits i å vente på hjelp fra føderale myndigheter. Da ville folk dø. Vi fryktet vi kom til å være vitne til et folkemord, sier Juliana Radler.

Hun jobber i Regnskogfondets partnerorganisasjon Instituto Socioambiental (ISA). Sammen med andre representanter for lokale og nasjonale organisasjoner, urfolksledere og militæret nedsatte de en Covid-19 arbeidsgruppe. De spredte informasjon om smittevern på relevante urfolksspråk og koordinerte nødhjelpsarbeidet.

Isolasjonspakker

Regnskogfondets partnere utfører lignende operasjoner i andre land. I Colombia har over tre tonn med nødforsyninger blitt delt ut til utsatte urfolk. Isolasjonspakker som blant annet inneholder fiskekroker, nylon, salt, såpe, lykt og veke setter en familie på fem i stand til å leve selvforsynt i isolasjon i to måneder.

Totalt skal partnerorganisasjoner i den østlige delen av colombiansk Amazonas, hvor situasjonen er mest kritisk, nå til sammen 3600 familier fordelt på 13 urfolksterritorier.

In Indonesia jobber Regnskogfondets partnere med informasjonskampanjer, utdeling av sanitets- og beskyttelsesutstyr og matsikkerhet.

- Fallet i gummiprisene har hatt stor økonomisk innvirkning på oss og vi strever med å få nok mat. Vi tør ikke gå til markedene for å selge skogsprodukter av redsel for å bli smittet, sier Nyenong-Orang Rimba.

Han er gruppeleder for urfolksgruppen Serengam. De er nomader bosatt i den østlige delen av Bukit Duabelas nasjonalpark på Sumatra.

Langsiktig effekt

Regnskogfondets corona-arbeid fortsetter utover høsten.

- En langsiktig effekt er at vi støtter opp om lokalbefolkningen slik at de kan bevare sin kultur, fortsette å kjempe for sine rettigheter og beskytte regnskogen, sier Aina Grødahl og legger til: - Dette er minst like viktig nå, for vi ser at både myndigheter, private aktører og kriminelle forsøker å utnytte situasjonen til sin fordel. Det skal de ikke få gjøre uforstyrret.