Kjemper for å komme hjem
Kjemper for å komme hjem
For 45 år siden ble Kaneto og folket hans kastet ut av regnskogen. Siden da har de kjempet for å få flytte tilbake. Nå går de til internasjonal rettsak.
I KINSHASA: Kaneto, en av lederne for Batwa-pygmeene i provinsen Sør-Kivu, deltok på den internasjonale urfolksfestivalen i Kinshasa i mars.
– Er ikke en pygmé en kongoleser? Er det derfor de behandler oss som dyr?
Spørsmålene tordnet mot en fullsatt konferansesal i Kinshasa. Mannen med mikrofonen var Kaneto, en av lederne for Batwa-pygmeene i Sør-Kivu i det østlige DR Kongo. Han hadde kommet hele veien til hovedstaden for å tale pygmeenes sak under den internasjonale urfolksfestivalen i slutten av mars.
Batwa-pygmeene i Sør-Kivu har i flere århundrer levd i og av regnskogen, men ble for 45 år siden brutalt kastet ut av skogen for å gjøre plass for nasjonalparken Kahuzi-Biega. Uten skogen har de i dag ingenting å leve av, og fra scenen i Kinshasa er Kaneto klar i sin tale:
Vi har ingenting. Ikke jord, og ikke jobb. Vi får ikke engang begrave våre døde i skogen
– I dette landet er det pygmeer som gråter mest. Vi har ingenting. Ikke jord, og ikke jobb. Vi får ikke engang begrave våre døde i skogen. Vi ber derfor alle her om å kjempe med oss.
Går til rettsak mot myndighetene
Da Batwa-pygmeenes område i det østlige DR Kongo på 1970-tallet ble innlemmet i nasjonalparken Kahuzi-Biega, ble de, som mange andre pygmeer i Kongo, kastet ut av leveområdene sine – uten noen form for konsultasjon og kompensasjon.
Det gjør at de i dag lever et hardt liv utenfor parken der de ikke lenger klarer å være selvforsynte. De er tvunget til å leve i fattigdom på andres land. Derfor kjemper Batwa-pygmeene for å få rettigheter til sine tradisjonelle territorier anerkjent.
I mer enn et år har de ventet på at høyesteretten i DR Kongo skal behandle saken deres, og det ser ut som at de må fortsette å vente. Derfor har de nå tatt saken til den afrikanske kommisjonen for menneskerettigheter.
I november var Kaneto på plass i Banjul i Gambia, hovedkvarteret til Den afrikanske menneskerettighetskommisjonen (ACHPR), for å prøve saken sin. Med advokathjelp fra Minority Rights Group International og støtte fra Regnskogfondet har urfolksgruppa sendt inn et såkalt intensjonsbrev som argumenter for saken deres, noe som betyr at en omfattende, regional rettsprosess endelig er i gang.
«De lar oss dø som fluer»
– Jeg husker den dagen vi ble jaget fra skogen. De sa ‘dere eier ikke skogen lenger’. Nå er livet vårt vanskelig. De lar oss bare dø som fluer, sier Kaneto alvorlig.
Vi står i en grønn hage utenfor det enorme festivalteltet midt i millionbyen Kinshasa. Den internasjonale urfolksfestivalen hadde samlet urfolkrepresentanter fra hele DR Kongo, og delegasjonen fra Sør-Kivu, med sine karakteristiske pelsluer, gjorde seg godt bemerket.
Urfolksfestivalen rettet søkelyset på urfolksrettigheter og kampen for å få godkjent en nasjonal urfolkslov i DR Kongo, og var en viktig arena der urfolk delte erfaringer og diskuterte felles utfordringer.
Urfolksledere og organisasjonsrepresentanter hadde kommet helt fra blant annet Brasil og Indonesia, og sentrale politikere i Kongo var også til stede, deriblant landets miljøminister.
Kaneto forteller at han har kommet til Kinshasa fordi det er en mulighet til å bli hørt, en mulighet til å fortelle verden om det som har skjedd med folket hans – og for å be om støtte i kampen sin mot myndighetene.
– Vi vil hjem til vår skog. Der våre forfedre er begravede. Men når myndighetene ikke lar oss komme tilbake, burde de i hvert fall gi oss et annet område å leve i.
Bruker kart som bevis
I kampen for landrettigheter bruker Batwa-pygmeene kart. I fjor laget de et unikt kart over området de ble kastet ut fra for 45 år siden: DR Kongos første 3D-kart som viser en lokalbefolknings territorium.
Kartprosjektet har vært støttet av miljødepartementet i provinsen og andre aktører i regionen, og vår partnerorganisasjon ERND Institute har jobbet tett sammen med Batwa-pygmeene for å innhente all den informasjonen som var nødvendig.
Med hjelp fra flere kartografer, samlet lokalsamfunnene først inn nødvendig topografisk data. Etterpå hentet de inn den verdifulle informasjonen pygmeene selv satt på: hvor stiene, veiene og elvene gikk, og hvor folk bodde.
Siden pygmeene ikke får lov å gå inn i Kahuzi-Bièga-parken igjen, var denne kunnskapen i ferd med å gå tapt. Kartarbeidet har nå sikret den for flere generasjoner.
