“Hun var som en mor for oss”

De var helbredere, historiefortellere, rådgivere, ledere og aktivister. Nå er de borte. Eldre urfolkspersoner er over-representert i dødsstatistikken til Covid-19.

- Det er som om hele biblioteket som veileder samfunnet vårt, er borte, sier Marizete de Souza, barnebarnet til Bernaldina José Pedro, som døde 75 år gammel i juni.

En del av denne opplevelsen kommer til oss alle. Til slutt må vi slippe taket i de eldste i familiene våre, og med dem en del av vår felles historie og forståelse av hvordan livet var før. Hva vi står igjen med av fortiden - for å forstå nåtiden - er bilder, tekst og historiebøker.

Over hele verden sørger folk over tapet av sine eldste familiemedlemmer, ettersom Covid-19 diskriminerer mot alder og svekket helse. Urbefolkningen i Amazonas er hardt rammet, og i løpet av en kort periode mister de også nå nøkkelpersoner i samfunnene sine.

For i samfunn som i stor grad bygger på muntlig overføring av kunnskap, og hvor eldre spiller en sentral rolle, er tomrommet ekstra stort.

Bestemor og kriger

Marizete er et av femten barnebarn som virkelig kan kalle Bernaldina for “Bestemor”, selvom de fleste som kjente henne kalte henne nettopp det.

- Hun var så vennlig og varm, og alltid rede til å dele av kunnskapen sin om kultur og språk og hva det vil si å være urfolk, sier Marizete.

Bestemor Bernaldina var en ekspert i Macuxi-kulturen. Hun ledet tradisjonelle danser, sanger og ritualer. Hun hadde et vell av kunnskap om historien til Macuxi-folket og hvor de kommer fra. Hun var også en helbreder, og brukte medisinplanter og oljer.

I tillegg til dette var hun rådgiver i familiesaker såvel som i politiske spørsmål.

- Meningene til de eldste veier tungt i vår kultur, og de er alltid inkludert i samlinger. Hun vil bli savnet i denne rollen også, sier Marizete og legger til: - Hun var en skikkelig kriger, og forsøkte alltid å få med andre i kampen for rettighetene og territoriene våre.

Bernaldina var dypt engasjert i kampen for urfolks rettigheter. I 2018 reiste hun til Vatikanet for å møte pave Frans og overlevere en bekymringsmelding om at rike og mektige interesser ødelegger landområdene til forfedrene hennes: “Hvis vi, naturens folk, dør, vil naturen selv dø. Det blir slutten på verden,” advarte hun.

Hun reiste til Italia med Macuxi-kunstner Jaider Esbell. Da han fikk vite at hun var død skrev han: “Etter mange kamper måtte krigeren hvile. … vi sitter igjen med din lære, spesielt den sta insisteringen på å være positiv i møte med tristhet og ensomhet.”

For Marizete følger det et ansvar med bestemorens død.

- Ingen kan erstatte henne, men alle vi som har dratt nytte av visdommen hennes, føler et ansvar for å videreføre kunnskapen hennes til neste generasjon. Vi er alle bærere av kunnskapen hennes, sier Marizete.

Å tegne historier

En måned tidligere døde en annen dypt verdsatt eldre urfolksleder. Feliciano Pimental Lana døde 83 år gammel av komplikasjoner i forbindelse med Covid-19, i Rio Negro, lenger vest i Brasil.

- Feliciano var vennlig og sjenerøs, en lett person å få nær kontakt med. Han elsket å fortelle sitt folks historier, sier antropolog Aloisio Cabalzar.

Første gang Aloisio møtte Feliciano var mens han jobbet med urfolkssamfunn i Rio Negro på 90-tallet. Sammen med kona Flora Dias Cabalzar, som også er antropolog, ble de godt kjent med den kjente kunstneren og historiefortelleren. Feliciano og Aloisio samarbeidet om flere arbeider og utga blant annet en bok sammen.

I krysningspunktet

Feliciano vokste opp i et tradisjonelt langhus i landsbyen sin ved elva og hørte besteforeldre og eldre fortelle historier og myter om folket deres, Desana de São João. Senere gikk han på en katolsk skole bygget av misjonærer, hvor han lærte språket og kulturen til koloniherrene.

Som mange i hans generasjon jobbet han som gummitapper, gullgraver og gaucho, men det var arbeidet som historieforteller og kunstner som brakte navnet hans og Rio Negro-kulturen til museer på andre siden av verden. Arbeidene til Feliciano Pimental Lana er utstilt i British Museum i London og Ethnologisches Museum i Berlin.

- Feliciano’s arbeider rører og imponerer folk. Ingen andre har hans bevissthet. Ingen andre kan tegne som ham. Det gjør arbeidene hans enestående i verdenssammenheng, sier Flora Dias Cabalzar.

Ekteparet forklarer hvordan Feliciano hadde et ben i hver leir. Han vokste opp med visdommen fra de eldre i en tradisjonell og uberørt urfolkskultur, samtidig som han skjønte språket og tankesettet til en ikke-urfolkskultur.

Det gjorde ham perfekt plassert til å fortelle historiene fra kulturen sin til verden utenfor. Han samarbeidet med flere antropologer, og gjennom kunsten dekket han en rekke tema fra natur, landskaper, liv og arbeid til myter, ritualer og helbredelse.

Det var spesielt det mytiske universet og skapelsesberetningen som opptok ham.

- Denne ideen om å illustrere historiefortellingen i en hel kjede, det var det han elsket å gjøre, sier Flora.

Feliciano Pimental Lanas tegninger illustrerer mytologi, fiskearter i elva, helbredende endring i et barn.

Ledet endringer

For Felicianos eget folk var dialogen med utenomverden mindre viktig. For dem var han en helbreder, ikke bare i medisinsk forstand. Han ledet folk gjennom overganger i livet, som for eksempel når et barn går fra morsmelk til fast føde.

- Gode helbredere trekker veksel på generasjoner med visdom, kunnskapen om folket deres, området og verden. Hvordan alle ting, dyr, mennesker, landskaper, fjell og elver har oppstått. Feliciano visste alt dette, sier Aloisio.

Han sier at corona-pandemien har slått hardt ut i Rio Negro, men understreker at mange smittede har blitt friske. Mange sverger til bruk av medisinplanter og helbredelse.

Som Marizete sier: - Når et gammelt menneske dør, mister vi kunnskapen deres. Når et ungt menneske dør, mister vi potensialet deres. Vi vet at alle skal dø, det viktigste er å være takknemlig for livene våre, lytte til dem som lever og lære fra dem mens vi kan.