Vannkraftens blodige pris

Av Gunnhild Baade og Ronny Hansen, november 2017

Det hele skjedde så plutselig. Antonia satt på knærne i blomsterbedet og luket ugress. Sola skinte skarpt i øynene, men innimellom de fargerike plantene skimtet hun en skikkelse. Der – i hennes egen hage – sto en ukjent mann med våpen.

Han siktet våpenet mot ansiktet hennes.

– Stopp protestene, ellers dreper jeg deg,var det eneste han sa før han forsvant. Like fort som han kom.

Truslene som endret livet

Antonia har fått mange slike trusler. Den første allerede i 2004, lenge før byggingen av Belo Monte-demningen startet.

Protestene mot Belo Monte-planene var mange og voldsomme i flere årtier før første spadetak i 2011. Blant dem som protesterte høyest var Antonia.

Hun var hjemme med familien da det banket på døra første gang. På trappa sto en mann Antonia aldri hadde sett før.

I hånden hadde han et våpen. Han sa ikke stort, men hans nærvær var nok til å skremme henne. Fra den dagen turte ikke Antonia å gå ut alene. Hun gikk alltid i følge med andre. Barna lot hun være hjemme.

Engasjement med dødelig utfall

Noen måneder senere ble hennes nærmeste venninne, miljøaktivisten Dorothy Stang (74), drept. Som Antonia engasjerte den amerikanskfødte nonnen seg for regnskogen og protesterte kraftig mot ødeleggelsene i området.

Med engasjementet kom det mange fiender, og hun ble stadig truet på livet. 12. februar 2005 var Dorothy på vei til fots til et møte i jungelen, da hun ble drept av seks skudd på nært hold.

Kort tid etter ble tre menn arrestert, blant annet godseieren som skal ha betalt for drapet. Mennene ble dømt til 30 års fengsel, men dommen ble opphevet samme år.

Brasil topper statistikken

Brasil har i flere år tronet på toppen av listen over verdens dødeligste land for miljøforkjempere. Bare i 2016 ble 49 mennesker drept. Drapene føyer seg inn i en lang og dyster rekke.

Frem til midten av oktober 2017 har ytterligere 43 aktivister måttet bøte med livet, ifølge Global Witness som har logget 619 drap i Brasil siden registreringen begynte i 2002. Den lokale organisasjonen Comissão Pastoral De Terra (CPT), har på sin side registrert mer enn 1500 drap på miljøforkjempere de siste 25 årene.

Et stort flertall av dem som blir drept og truet på livet, bor i delstaten Pará i Amazonas. Blant dem – Antonia Melo. Men hun lar seg ikke skremme.

Antonia kjenner et stort ansvar

– Kampen handler om overlevelse, og jeg har en forpliktelse og et ansvar for å kjempe for alle som er utsatt for overgrep, sier Antonia.

Hun er fast i blikket, men følelsene presser på. Øynene blir blanke. Kampen betyr mye for Antonia.

Som øverste leder for organisasjonen Xingu Vivo para Sempre (Et levende Xingu for alltid, red. anm.) har Antonia frontet motstanden mot Belo Monte-demningen i en årrekke. Vannkraftverket, som ble satt i drift i april 2016 og skal stå helt ferdig i 2019, har lenge vært karakterisert som en miljøkatastrofe.

Regnskogfondet har intervjuet flere miljøforkjempere. Les historiene deres her

Kraftverket vil avlede 80 % av vannet i Xingu-elven og dermed ødelegge et 1500 kvadratkilometer stort regnskogsområde.

Utbyggeren, Norte Energía, sier at 20 000 mennesker har måttet flytte, mens organisasjonen Movimento de Atingidos por Barragens (MAB) – “Bevegelsen for dem som påvirkes av dammer” – hevder nærmere 40 000 har blitt fordrevet.

Urfolk og fiskere blir hardest rammet

Det er i hovedsak de som bor i regnskogen og langs elvebredden, som fiskere og urfolk, men også innbyggere i byen Altamira som har blitt rammet. De har blitt flyttet til steder hvor de ikke kan fortsette det livet de kjenner og mestrer.

Resultatet er fattigdom og sult.

I tillegg mister titusener av urfolk, som fortsatt bor langs Xingu-elva, levebrødet etter hvert som elva blir tørrlagt. Drikkevannet forurenses og fisken dør.

Mangelen på bevis

Antonia Melo er ikke i tvil om hvor truslene mot henne kommer fra. Det er utbyggerne av Belo Monte, energiselskapet Norte Energía, som taper mest på hennes protester. De oppsøker henne sjelden direkte, ifølge Antonia tar de heller kontakt med venner og familie.

De sier at dersom hun ikke slutter å blande seg, vil det gå henne ille. Dessverre er det svært vanskelig å bevise koblingen til selskapet, siden truslene kommer fra profesjonelle leiemordere eller andre mellommenn. De skjuler som regel ansiktet når de oppsøker henne.

De truende tekstmeldingene og løpesedlene kan sjelden spores tilbake til avsenderen. Det blir ord mot ord.

– Selv om det ikke er selskapets direktører som banker på døra mi og truer meg på livet, er det likevel de som får blod på hendene, dersom noe skjer med meg. Det er Norte Energía som trekker i trådene, sier Antonia opprørt.

I stedet for å få hjelp fra rettsvesenet, møter Antonia motstand.

Stemplet som kriminell

De siste årene har drapstruslene blitt noe færre, selv om Antonias navn fra tid til annen fortsatt er å finne på såkalte dødslister. Nå tar selskapet isteden rettslige skritt for å holde Antonia borte. For seks år siden ble hun gjort til en kriminell da hun ble dømt til å holde seg unna anleggsområdet til Belo Monte-demningen, på ubestemt tid.

Bryter hun forbudet, blir hun idømt en bot på 10 000 real – eller nesten 28 000 kroner.

– Det er en ny form for krigføring. I stedet for at selskapene må stå til ansvar for ødeleggelsene og bruddene på urfolks rettigheter, er det nettopp menneskene som rammes av ødeleggelsene og blir utsatt for menneskerettighetsbrudd, som blir gjort til kriminelle, sier Antonia Melo.

Men Antonia har ikke gitt seg. Protestene hennes er like kraftige og høylytte som før, selv om byggingen av demningen er inne i sitt sjette år.

Demningenruver 90 meter over bakken og ligger som et blødende sår i landskapet. Den er et konstant minne om regnskogen som en gang sto der, og de titusener som har mistet hjemmene sine. Antonia kaller demningen for “monsteret”.

Hvorfor er det ingen som griper inn?

En stor del av konfliktene i Amazonas handler om retten til konsultasjon og samtykke, også i saken om Belo Monte. Brasil har høstet internasjonal anerkjennelse for å ha en grunnlov som anerkjenner urfolks evigvarende og eksklusive bruksrett til ressursene over bakken i sine tradisjonelle territorier – med unntak av vannkraftpotensialet.

23 prosent av brasiliansk Amazonas er anerkjent som urfolksterritorier. Likevel har utbyggingen av Belo Monte skjedd på bekostning av menneskene som bor i området.

De rammede urfolksgruppene ble aldri konsultert om utbyggingen, og fikk kun informasjon i etterkant om at avgjørelsen var blitt tatt. Konsortiet av selskaper som står bak Belo Monte-utbyggingen hevder på sin side at de har alt på det rene.

Saken har gått inn og ut av det brasilianske rettssystemet i flere år, og både brasilianske domstoler og Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen har kritisert utbyggingen for å være i strid med menneskerettighetene.

Likevel har myndighetene gjennomført planene, samtidig som de planlegger flere nye demninger i Amazonas.

I jakten på økonomisk framgang ser det ut til at Brasil er villig til å ofre regnskogen og menneskene som bor der.

Det er dette Antonia kjemper for i dag; retten til konsultasjon og samtykke, og retten til rettferdig kompensasjon når menneskers fundamentale rettigheter brytes.

Av de titusener som er blitt tvunget til å forlate hjemmene sine har et fåtall fått nye boliger. Disse har flyttet til små landsbyer der husene står tett i tett og allerede råtner på rot. Langt unna elva som i en årrekke har vært selve livet.

Andre har fått økonomisk erstatning, men bare en brøkdel av verdien på huset og eiendommen de ble tvunget til å forlate. Fortsatt bor det mennesker langs Xingu-elva, men de har snart ingen ting igjen.

Har mistet friheten

Miljøforkjemperen Antonia fører kampen fra et lite kontor i byen Altamira. Byen som i løpet av kort tid har mangedoblet innbyggertallet og endt i kriminalitet og kaos. I dag rangeres Altamira som den voldeligste byen i hele Brasil. Derfor tar Antonia sine forholdsregler. Det er sjelden hun beveger seg fritt på gata.

Hun føler seg ikke trygg nok til å gå alene.

Hun finner ro på kontoret sitt. Veggene er fylt med bilder av familie og venner. Midt blant dem henger et bilde av Berta Cáceres, miljøaktivisten og urfolkslederen som ble funnet drept i Honduras 3. mars i år. Skutt og drept i sitt hjem av ukjente gjerningsmenn.

Vil du hjelpe oss med å beskytte regnskogen?

Bildet henger der som en konstant påminnelse om kampen og trusselen. Antonia vet hva hun risikerer å måtte ofre for framtida til sine barn og barnebarn. Selve livet.

– Barna sier at de støtter meg, men jeg vet at de frykter for livet mitt. De vil ikke at jeg blir en del av den tragiske statistikken.

Antonia må stoppe opp. Stemmen brister. Øynene fylles av tårer. Det er tydelig tungt å snakke. Om barna og barnebarna, og om Berta Cáceres – kvinnen som kjempet for sine rettigheter.

For sitt land. Akkurat som Antonia. Eneste forskjellen på de to kvinnene er at den ene lever. Enn så lenge.