Rapport fra en dødsdømt skog
Hva vil skje hvis Amazonas kollapser? Svaret ligger rett foran øynene våre. Vi reiste til Brasil for å besøke en skog som kollapser nå.
Tekst: Gaute Gaarder
Foto: Regnskogfondet/Shutterstock
Denne artikkelen ble først publisert 10.10.2019.
Det lille Piper Seneca-flyet glir høyt over de langstrakte soyaåkrene i den brasilianske delstaten Mato Grosso. Vi er på vei fra den søvnige soyabyen Sinop til Post Leonardo i urfolksterritoriet Xingu. Her har urfolk fra hele territoriet samlet seg.
På agendaen står én sak: Hvordan skal de forholde seg til en nyvalgt president som vil frata dem rettighetene de har brukt flere tiår på å kjempe fram?
Xingu-territoriet har alltid vært forbundet med håp. Som det første territoriet som ble gitt til urfolk i Brasil i 1961 ga det håp om at også andre indianergrupper en gang ville få eie sitt eget land. Og håpet var berettiget: Siden 1961 er det opprettet 721 urfolksterritorier på til sammen 1,1 millioner km2.
Fra landsbyen Piulaga i Xingu.
Men Xingu har også gitt oss håp om at vi kan redde regnskogen. Soya- og maisåkrene som i flere år spiste seg inn i skogen stanset ved grensen til territoriet. I dag ligger Xingu som en grønn halvøy i et hav av åkre og plantasjer. Territoriet er godt synlig fra verdensrommet.
Skogen står som et kraftfullt symbol på at det å gi urfolk rettigheter til sine tradisjonelle skogsområder kan redde hele regnskogen.
Det har jo virket i Xingu. Hvorfor skal det ikke virke andre steder?
På kartet er det lett å se grensen mellom urfolksterritoriet Xingu og øvrige landområder. Der urfolk får bestemme, blir regnskogen stående.
Småflyet rister seg gjennom nok en lavtliggende bygesky og regnet trommer hardt på frontruta. Det er slutten av regntiden. Piloten ser seg omkring, og speider etter den lille flystripa ved Post Leonardo.
– Det er heldigvis tørt nok til å lande, konstaterer han.
Krisemøtet i skogen
Post Leonardo består av et par forsamlingslokaler, en skole og noen andre småhus. Det er ingen fastboende. Men denne uka vrimler det av folk. Det er bare et par måneder siden Jair Bolsonaro tiltrådte som president.
Han som i valgkampen sa at «ikke en kvadratcentimeter med nye urfolksterritorier skal opprettes i hans presidentperiode». Og som knapt rakk å sette seg i presidentstolen før han hadde flyttet ansvaret for urfolksterritorier over til landbruksdepartementet.
Dette var en symboltung handling. Agrobusinessen i Brasil står ansvarlig for avskoging av store områder.
Urfolk i hele Brasil er skremt og opprørt nå. Xingu er ikke noe unntak. Territoriegrensene beskytter skogen i dag. Men hva kan skje når en nyvalgt president snakker om å svekke dette vernet? Plantasjene i øst, sør og vest har allerede spist seg helt inn til grensa.
Folk i Xingu er ikke naive. Nå blinker varsellampene.
Sånn sett hadde det ikke vært rart om Regnskogfondet var i Post Leonardo for å rapportere om hvordan urfolk i Brasil nok en gang mobiliserer til kamp for sine grunnleggende rettigheter.
Men det er ikke derfor vi er her.
Vi setter oss ned langs elva med en kvinne og skrur på kameraet. Hun er rolig og tydelig:
– Vi må være ute i åkrene mye tidligere enn før fordi det blir så varmt. Det brenner i huden vår.
Watatakalu Yawalapati er den første vi snakker med inne i Xingu-territoriet.
Hun bruker 30 sekunder på å bekrefte det vi er blitt fortalt: At denne skogen tørker ut.
Vi er i Xingu fordi skogen rundt oss trolig er i ferd med å dø.
Og fordi dette kan være framtiden til store deler av Amazonas.
Noen dager tidligere, i São Paulo.
Sør-Amerikas største by er om mulig et enda større kaos enn vanlig denne mandagen i mars. Et voldsomt tordenvær med påfølgende regnskyll har fått alt til å stanse opp.
Tolv mennesker har omkommet og tusenvis har måttet flykte fra vannmassene. Det er ikke første gang dette skjer. I 2016 omkom 24 mennesker under et lignende uvær.
Det virker fjernt å skulle snakke om tørke når gummibåter har tatt over gatebildet i deler av byen. Men det er bare fire år siden São Paulo opplevde den verste tørken i historien. En av verdens største byer holdt på å gå tom for vann.
Saken preget nyhetsbildet over hele verden vinteren 2015.
Antonio Nobre, forsker ved det brasilianske romforskningsinstituttet INPE
Et par timers kjøretur øst for byen, på et enkelt innredet kontor i det brailianske romforskningsinstituttet INPE, tas vi imot av en som mener tørken i São Paulo var et varsel.
Antonio Donato Nobre er klimaforsker og forfatter av rapporten «The Future Climate of Amazonia» - en samling av tilgjengelig vitenskapsmateriale om hvordan verdens største regnskog påvirker omgivelsene rundt seg.
Nobre er en vennlig og lun mann, og det lyser ikke typisk autoritet av den litt store skjorta og sandalene han har på seg. Men kanskje er det slik en alarmist ser ut? Nobre har i hvert fall trykket på den store røde knappen.
Det er vanskelig å tolke utsagn som dette på en annen måte:
– Vi er nødt til å stanse helt. Å hogge trær må anses å være en forbrytelse mot menneskeheten.
60-åringen er dønn alvorlig. Han mener at avskogingen som har pågått i flere tiår må tolkes som en krigserklæring og håndteres deretter.
Derfor snakker ikke Nobre mellom linjene. Han hamrer budskapet inn med slegge:
«Aldri før har en sivilisasjon hatt kunnskapen til å forandre skjebnen sin, men vi har det».
«Snart kommer folk til å rope hva er det som skjer!».
«Som forskere har vi en etisk forpliktelse til å fortelle om hva vi vet».
Hva er det han egentlig hevder å vite?
Amazonaseffekten
Det er snart fem år siden Nobre publiserte rapporten som slo alarm om Amazonas’ framtid.
I «The Future Climate of Amazonia» ville Nobre løse fem mysterier om verdens største regnskog. Han ville for eksempel vite hvorfor Amazonas bryter nedbørsreglene og hvorfor store deler av Sør-Amerika ikke er en ørken.
Svaret på mysteriene fant han i teorien om den biotiske pumpen, som ble utarbeidet av de russiske fysikerne Victor Gorshkov and Anastassia Makarieva. Pumpeteorien sier at Amazonas kontinuerlig suger til seg fuktig luft fra Atlanterhavet. Dette vannet faller som regn over skogen, før det fortsetter på en lang reise:
- Fra jorda suges vannet opp av trærne og svettes ut som fordampning gjennom bladene.
- Vinden tar tak i fuktigheten og sender det videre innover kontinentet, hvor det faller som regn igjen.
- Denne prosessen gjentas en rekke ganger.
- Til slutt faller vannet som regn over områder utenfor Amazonas. Blant annet over de store jordbruksområdene i sørlige Brasil og nordlige Argentina.
- Vannet skylles ut i Atlanterhavet med Amazonas-elven og prosessen starter på nytt.
Så lenge skogen består vil denne vannpumpa fortsette å gå. Nobre liker å snakke i bilder. Han mener det kan sammenlignes med et hjerte som slår og slår.
The Flying River Over the Amazon
Problemet er bare at Amazonas ikke får være i fred. I Brasil er 762.679 km2 skog hogd ned på de siste 40 årene. Et langt større område er i tillegg skadet.
Disse ødeleggelsene har svekket skogen. Men Antonio Nobre og andre forskere frykter et scenario hvor «Sør-Amerikas hjerte» stanser:
De er redd Amazonas vil kollapse.
Vil regnskogen i Sør-Amerika forvandles fra dette...
Det fryktede vippepunktet
Verdens største regnskog har et vippepunkt. Det er et tidspunkt hvor så mye av skogen er hogd ned at det setter i gang en dominoeffekt av ødeleggelser. Da er det ingen vei tilbake.
Mens en intakt regnskog ikke kan brenne, vil en oppstykket regnskog kunne tørke ut og ta fyr.
Brann og lange tørkeperioder vil derfor spille sentrale roller hvis Amazonas kollapser. Temperaturen vil øke og nedbøren vil reduseres i området der skogen en gang sto.
Selv om det er mange studier som viser at avskoging betyr økte temperaturer og mindre nedbør, er det uenighet blant forskerne om hvor store konsekvensene vil bli.
Men Antonio Nobre er ikke som andre forskere.
Han mener for eksempel at Amazonas ikke har tid til å vente på vitenskapelig konsensus om alle ulike scenarioer. Han synes «worst case»-scenarioet er så ille at vi ikke kan ta sjansen.
Nobre er redd regnet kan forsvinne helt fordi skogens evne til å trekke fuktighet inn fra havet, og spre denne ut over store områder, stanser helt opp.
Han trekker fram et nytt bilde:
... til dette? I dag forhindrer Amazonas tørke på store deler av kontinentet.
– Det kan sammenlignes med en pasient som ligger på intensivavdelingen etter å ha misbrukt kroppen med alkohol og tobakk i flere tiår. Kroppen har en ekstrem evne til å ta imot juling, men hvert eneste tilfelle blir registrert og arkivert. Til slutt kommer regningen.
Nobre frykter at regningen for årevis med avskoging er på vei til menneskeheten. Noen steder er allerede kollapsen i gang, hevder han.
– Når folk sier at avskogingen i Amazonas har minket i år, så spør jeg «hva med den samlede avskogingen over flere tiår»? Vi ser at regnet minsker og selv skog som skal være beskyttet innenfor territorier begynner å brenne. Det som ble spådd skulle skje i 2050 eller 2100 skjer nå!
Et av de beskyttede områdene som brenner jevnlig er Xingu. Nobre nevnte territoriet i en Skype-samtale med oss for et år siden, da vi spurte ham om det finnes eksempler på skog som er i ferd med å kollapse.
«Reis til Xingu», svarte forskeren raskt.
Så vi gjorde det. Vi måtte til Xingu for å forstå hva som er i ferd med å skje.
Frontlyktene på den gamle og rustne Toyota pickupen lyser opp regnskogen foran seg på den gjørmete og våte veien mellom Post Leonardo og landsbyen Piulaga. Mørket har senket seg og delegasjonen fra Piulaga er på vei hjem etter møteslutt. Vi har fått sitte på og blitt lovet innlosjering i huset til Regnskogfondets samarbeidspartner, ISA, i utkanten av landsbyen.
Et voldsomt tordenvær passerer i horisonten mens sjåføren kjører slalåm mellom enorme vanndammer og greiner som har blåst ned fra trærne. Regnet har på ingen måte forsvunnet fra Xingu. Men nå er regntiden på hell og innbyggerne i Piulaga og andre steder i territoriet vet at de har flere måneder med varme foran seg.
Vi blir satt av utenfor huset vårt, et klassisk, tett og langt Xingu-hus med en liten åpning på midten. Før pickupen forsvinner inn i mørket får vi et vennlig råd.
– Når dere skal ut og tisse så lys litt inn i buskene rundt dere. Hvis dere ser to øyne som lyser tilbake, så løp.
En gammel jaguar har angrepet flere mennesker i området de siste månedene. Flere er skadet og noen er blitt drept. Hundekadavre viser at den fremdeles er aktiv. Jaktlaget som har prøvd å spore den opp de siste månedene har ikke lykkes.
Soloppgang over Xingu-elven.
Jaguarangrep er et ganske nytt fenomen og et tegn på at skogen krymper. Rovdyrene har fått mindre plass og må dele habitatet sitt med mennesker. Det er dessverre ikke en holdbar løsning. Den gamle jaguaren som lusker i skogen rundt oss er dødsdømt. Jaktlaget vil spore den opp til slutt.
– Vi må dessverre drepe dyrene for å forsvare oss selv, sier en kvinne.
Hun synes det er trist at skogen blir for liten for både mennesker og dyr.
Atamapiyalu Waurá har dyrket forskjellige planter hele livet. Både her i Piulaga, hvor hun «har bodd lenge», og i den andre landsbyen. Den hun flyttet fra for mange år siden.
I Xingu-territoriet teller man ikke år slavisk – de kommer og går uansett. Men hun er ganske sikker på at hun er 76 år gammel.
Nå viser hun oss kjøkkenhagen sin. Her planter familien maniok, nøtter og annet som de bruker daglig. Men det er ikke så enkelt å dyrke fram planter i den drepende varmen som har kommet de siste årene.
Hun bøyer seg ned og løfter litt på en av plantene. Den ser slapp ut.
– Se hvor tørr og brent kjøkkenhagen min er. Slik pleide den ikke være. Den var mye mer frodig. Det er varmen fra sola som har gjort den slik.
Hun har begynt å dyrke planter i skyggen fra større trær for at de ikke skal bukke under. Vanning er også blitt et problem.
– Før hadde vi nok regn til at kjøkkenhagen holdt seg frodig. Nå må jeg regelmessig vanne med det jeg henter i krana i landsbyen. Men når det er varmt og mye sol er det vanskelig å jobbe i åkeren. Varmen gjør oss vondt.
Den eldre kvinnen har helt rett. Det er altfor varmt til å bli stående i kjøkkenhagen. Klokka har så vidt passert ti, men det er få folk ute og jobber nå. I Piulaga starter arbeidsdagen når det lysner i femtida. Når sola er på sitt sterkeste er det bare å holde seg i skyggen.
Makalu Waurá (70) er fremdeles på jobb, men det er bare fordi hun kan sitte i skyggen. Hun lager forskjellige redskaper i keramikk. Det er et stolt og tradisjonsrikt virke. Xingus vakre keramiske produkter er ettertraktede varer langt utenfor territoriets grenser.
Leiren henter hun fra elvebredden. Men de siste årene har redusert nedbør og lengre hetebølger gjort at elven har trukket seg tilbake.
– Før kunne jeg hente leire selv, men nå er det blitt for langt å gå. Nå må mennene hjelpe oss. Elven er så lav fordi gårdseierne utenfor har avskoget. Jeg ber dere gi oss den styrken vi trenger for å snakke med myndighetene om dette, for det bekymrer oss veldig, sier hun.
Antallet skogbranner har eksplodert
Møtene i Post Leonardo er i ferd med å avsluttes. Slutterklæringene høster anerkjennende nikk og høflig applaus. Det er likevel noe trykkende og spent over stemningen i posten.
Deltakerne vet at situasjonen er alvorlig og uavklart. Hva kan skje med skogen rundt dem nå? Hva kan skje med hjemmet deres? Flere snakker om at de må stå samlet nå. At dette ikke er tidspunktet for kjekling og uenighet.
Vi har lovet at vi skal filme en sluttappell fra lederen for ATIX, Xingu-indianernes egen organisasjon. Men han avlyser. Det er forståelig. Alle virker utmattet og veldig ferdige når møtet til slutt heves. Det er nok prat for denne gang. Nå skal alle tiltakene de har snakket om bli satt i gang.
Det er bare å brette opp ermene.
Urfolksmøtet i Post Leonardo går mot slutten.
Vi tar farvel og setter oss i båten som skal frakte oss fire timer nedover elven til Moygu, den siste landsbyen vi skal besøke i Xingu. Der vet de hvor farlig tørken kan være.
For noen år siden holdt hele landsbyen på å bli slukt av flammene i en enorm skogbrann.
Xingu er ikke ukjent med skogbranner. Mellom 1995 og 2000 ble det i gjennomsnitt registrert 82 årlige tilfeller av brann, men de aller fleste av disse var små. Men i 1999 kom en stor brann helt ut av kontroll for første gang. 770 km2 skog brant ned.
I årene som fulgte ble det verre. Nye storbranner herjet i 2007 og i 2010. Begge disse brannene slukte skogområder på størrelse med Vestfold fylke. Og antallet brannforekomster i Xingu har også eksplodert:
638 skogbranner ble i gjennomsnitt registrert hvert år mellom 2010 og 2015 – en økning på 780 prosent sammenlignet med 1995 til 2000.
Det gjør det ikke enklere at ild har vært det tradisjonelle landbruksredskapet til urfolk i Xingu. Jordbruket er basert på begrenset nedbrenning for å sikre fruktbar jord og gode avlinger. Men brannene er også tett knyttet til urfolkenes tro og identitet.
Blant Ikpeng-folket her i Moygu var det for eksempel ikke lov for et menneske å oppholde seg i nærheten av brannen når et jordbruksområde skulle ryddes. Det ville gi dårligere avlinger. Derfor anbefalte Kuririku, eieren av kjøkkenhagen, at folk går rett i elven for avkjøle kroppen etter å ha antent brannen.
Det var slik den startet, brannen som holdt på å ødelegge en hel landsby for bare få år siden.
Kawire Ipeng driver opplæring av urfolk i Xingyu om hvordan skogbranner starter. Det har redusert antall branner, men ikke fjernet trusselen.
Kawire Ikpeng husker den dramatiske dagen godt. Han forteller at brannen startet seks kilometer fra landsbyen.
– Den dagen gikk en av de eldre for å brenne i åkeren sin. Han gikk fra brannen for at den skulle brenne på skikkelig måte, akkurat som vi alltid har gjort i vår tradisjon. Men denne gangen brant det ikke bare i åkeren. Det begynte også å brenne i skogen ved siden av, sier Ikpeng.
Han var på vakt for landsbyens brannkorps da alarmen gikk. Korpset består av vanlige landsbyboere som er utstyrt med vanntanker og enkelt utstyr, som river og hakker. De utgjør førstelinjeforsvaret mot skogbrann.
– Da brannen kom ut av kontroll gikk det veldig fort. Vinden gjorde at det brant helt ned mot landsbyen. Kvinner og barn måtte løpe ned til elven.
Brannkorpset klarte å stagge brannen rett utenfor landsbyen. Men hendelsen satte en støkk i alle som bor i Moygu. Neste gang ville de kanskje ikke være så heldige. Dette måtte ikke få skje igjen.
Noe av det viktigste brannmennene gjør er derfor å drive opplæring av urfolk i Xingu om hvordan skogbranner starter. I tillegg planter kvinnene tettere vegetasjon som skal forsinke brannen hvis ulykken først er ute.
Dette har redusert antallet branner, men det har ikke fjernet trusselen. Det er nemlig ikke bare mennesker som forårsaker skogbranner i Xingu.
Et lynnedslag kan være nok til å antenne skogen i tørkeperioden.
Høvdingen i Moygu, Melobo Ikpeng, er ikke i tvil om årsaken til at brannene er flere, varmen sterkere og tørkeperiodene lengre: Avskoging og gruvedrift rundt Xingu skader skogen inne i territoriet.
Melobo Ikpeng vet hva han snakker om. Som ung ble han og omtrent 50 andre gjenlevende medlemmer av Ikpeng-folket tvunget til å flytte fra landet sitt og inn i Xingu-territoriet etter at gruvedrift truet med å utslette dem alle.
Den gamle mannen har aldri kommet over dette.
– Vi trodde vi skulle få komme tilbake til landet vårt. Men det viste seg at det skulle vi ikke, sier han lavmælt.
Han finner trøst i at Ikpeng-folket overlevde. I dag teller de nesten 500 personer. Men den karismatiske høvdingen blir igjen dyster når han snakker om framtida til folket sitt.
Det skjer noe alvorlig med været nå.
– Vi merker veldig godt at elvene tørker og at det er mindre fisk å få. Når vi bader i elven er den varm. Før var bare jeg bekymret, men nå er mine barn også bekymret.
Høvdingen løfter blikket og betrakter oss litt. Han fortsetter, men denne gangen har han lagt toneleiet litt høyere og han lener seg ørlite fram på stolen.
Han virker rett og slett mer opprørt:
– Er det bare urfolk som skal beskytte naturen? Er ikke dette viktig for den hvite mann?
– Slik vi ser det virker det i hvert fall som den hvite mann bare vil ødelegge når de avskoger og tar med seg trestokkene. Det virker som de tror de får maten sin gratis. At de ikke forstår viktigheten av naturen. Men vi ser at våre barn blir syke og at det ikke er noe særlig mer frukt å få her.
Og med det er Melobo Ikpeng ferdig snakket.
Han er en høflig og vennlig mann, som smiler varmt og tar oss i hendene. Men han er tydelig på at han er ferdig nå.
Kasikien for Ikpeng-folket har vært intervjuet av utallige «hvite menn» gjennom sitt lange liv. Det har ikke hjulpet så mye så langt. Ikke har Melobo Ikpeng fått tilbake landet sitt, og ikke har den ulovlige avskogingen stanset.
Den gamle høvdingen griper macheten. Vegetasjon henger ut over stien ned til elven.
Slik skal det ikke være i Moygu så lenge Melobo Ikpeng er på vakt.
Noen timer senere sitter vi i småflyet med kurs mot den lille soyabyen Canarana. Langt nedenfor oss ser vi den ene runde landsbyen etter den andre, formet av den karakteristiske åpne plassen med husene i en sirkel omkring, som er så vanlig i Xingu.
Fra luften etterlates det ingen tvil: Denne skogen er hjem til mange mennesker. Titusenvis av mennesker.
Vi minnes noe vi ble fortalt av Anaterra Yawalapiti i Post Leonardo for noen dager siden. Hun er småbarnsmor og med i kvinnebevegelsen i Xingu. Anaterra Yawalapiti er redd naturen «vil bli presset så hardt at den vil slå tilbake».
Anaterra Yawalapiti, aktiv i kvinnebevegelsen i Xingu.
Hun er redd for en gigantisk naturkatastrofe.
– Trærne har et liv, jorda har et liv og elvene og vannet har et liv. Du tror det kanskje ikke, men vannet kan angripe tilbake hvis vi ikke gir det nok plass. Kanskje er det vinden eller kanskje er det brannen som gjør at livene våre er i fare. Jeg er ikke redd for meg selv, men jeg er redd for mine barn og deres barn.
– Hvordan skal de kunne leve hvis vi presser naturen så mye at den eksploderer?
Småflyet rister seg gjennom en sky. En siste landsby kommer til syne gjennom skydekket.
Deretter glir landskapet gradvis over til soyaåkre.
Så langt øyet kan se.
