– Jeg frykter at vår moderjord ikke holder ut all denne mishandlingen

Broren og svigerinnen hennes ble drept i kampen for å beskytte regnskogen. Nå kjemper Claudelice Santos videre, og har en viktig beskjed til verden.

– Det er ekstremt mye vold i denne regionen. Uansett hvor du drar i Amazonas støter du på vold, sier Claudelice.

Claudelice Silva dos Santos er født og oppvokst i den «agro-ekstraktivistiske» bosetningen i Brasil, selve sentrum for avskogingen i Amazonas.

Over halvparten av landets regnskog er enten borte eller skadet. I 2016 forsvant 250 m2 skog per sekund, ifølge Regnskogfondet. Dette tilsvarer omtrent 900 trær i minuttet. Fra 1. august 2017 til 31. juli 2018 ble regnskog på størrelse med hele Vest-Agder, fullstendig avskoget i brasiliansk Amazonas. Dette er det høyeste avskogingstallet som er registrert på ti år.

– Vi har det som dødskapitalen begjærer mest, nemlig rike naturressurser, råstoff og billig arbeidskraft. Hvor enn jeg drar i Amazonas ser jeg en økning i vold nært tilknyttet fremveksten av monokulturdrift i landbruket, gruvedrift og tømmerhogst, sier Claudelice.

Kampen om ressursene fører til et massivt press mot naturen og menneskene som lever av den, og på organisasjoner og personer som arbeider for å beskytte menneskerettigheter knyttet til miljøforvaltning og landeierskap, forteller seniorrådgiver i Regnskogfondet, Susan Kelly.

– Konflikter mellom myndigheter, næringsliv og lokalsamfunn knyttet til bruk av land og naturressurser ligger til grunn for nesten alle drapene registrert de siste årene. I dag blir fire miljøforkjempere registrert drept hver uke på verdensbasis. Brasil er det farligste landet å kjempe for miljøet, sier Kelly.

Claudelice har selv vært vitne til volden. Det var her, i disse skogene, at hennes storebror ble drept.

En svunnen tid

Det fantes en gang en regnskog som var fredfull. Menneskene kunne bevege seg fritt, uten å frykte for livet.

Claudelice husker duften av økologisk kaffe dyrket og trukket av svigerinnen Maria, hun husker skjenneprekenene storebroren ga henne når hun kranglet med døtrene sine, på grunn av barnestrekene deres. Hun husker alle de gangene familien danset runddansen Carimbó sammen, og hvor flink broren var til å danse. Hun husker en storebror som argumenterte med enestående kraft, og som aldri gav seg i diskusjonene.

Men så endret alt seg. – 24.mai 2011. Min lillesøster Izabel vekket meg med den grusomme nyheten. “Claudelice”, sa hun. “De har drept José.” Det var som om jorda åpnet seg under meg, forteller Claudelice.

På kort tid hadde nyheten spredd seg over hele byen. Ifølge opplysningene som ble sendt på radioen, var det bare Zé Cláudio som var blitt myrdet. Det stemte ikke.

– Da vi kom fram til åstedet og jeg fikk se de to døde, klarte jeg ikke å holde tilbake et forferdelig skrik. Å se broren min og svigerinnen min under slike omstendigheter …. De ble revet bort fra oss på den mest grufulle måten, forteller Claudelice.

Den dagen gjennomlevde Claudelice sitt livs verste mareritt.

– Det var de lengste og mest smertefulle timene jeg har opplevd. Min bror og hans kone ble drept klokka halv åtte om morgenen, og ble ikke hentet før klokka fem om ettermiddagen. Familiemedlemmene mine måtte passe på likene mens gud og hvermann fra området gikk fram og tilbake i lokalet.

I Claudelices øyne var det ikke bare en voldsutøvelse fra morderne. Det var en voldshandling å spre usanne nyheter på de lokale radioprogrammene. Det var en voldshandling å la likene ligge der på utstilling. Det var en voldshandling å uthale tiden før noen tok seg av likene.

Motstandere av fremskritt

Jeg lever av skogen, jeg beskytter den på alle tenkelige måter, og derfor risikerer jeg å bli skutt når som helst, meddelte Zé Cláudio under en TED-opptreden i februar 2011, bare tre måneder før han ble drept. I elleve år hadde ekteparet meldt inn dødstrusler til myndighetene, uten at noe ble gjort.

– De ble truet fra år 2000, i 2002 meldte de fra for første gang og deretter mange ganger om dødstrusler, og ingenting, absolutt ingenting, ble gjort for å forhindre at de ble myrdet, sier Claudelice. Hvorfor ikke?

– De med makt forsøker gjennom sine narrativer for enhver pris å sverte, diskvalifisere, usynliggjøre, minimere eller kriminalisere kampen, hevder hun.

Ifølge Regnskogfondet har Brasil vært preget av økonomiske nedgangstider og politisk krise de siste årene. Jordbruksindustrien står sterkest både økonomisk og politisk. Det er ikke tilfeldig at myndighetene er handlingslammet.

– Soya, kjøtt, bomull og kaffe står for store deler av landets eksportinntekter og støttes av en mektig jordbrukslobby i den brasilianske kongressen, som jobber for svekket miljølovgivning og fri tilgang til skogområder. De politiske signalene stimulerer både jordeiere og tømmerhoggere til ulovlig hogst og avskoging, siden sjansen for å bli straffet for brudd mot miljølovgivningen er minimal, forteller Kelly.

Som en følge av dette blir miljøforkjempere redusert til simple bråkmakere, bøller, inntrengere eller til og med kriminelle – mennesker uten betydning.

– Min storebror og svigerinne ble stemplet som motstandere av fremskrittet, som bakstreverske, fordi de forsvarte skogen og en livsstil i harmoni med naturen. De fikk status som latsabber, fordi de ville bevare skogen intakt og urørt, sier Claudelice.

Kampen om ressursene vil trolig hardne i årene som kommer, forteller Kelly.

– Verdens befolkning er forventet å øke fra 7,6 milliarder i 2017, til 9,8 milliarder i 2050, ifølge FN. Nesten all vekst vil skje i utviklingsland. Det sier seg selv at kampen om ressursene kan få ekstreme konsekvenser når verden skal brødfø 2,2 milliarder flere mennesker enn i dag, sier hun.

Fortsetter brorens kamp

Nå fortsetter Claudelice kampen til broren og svigerinnen, til tross for at det ikke lenger er mulig for henne å leve som normalt.

– Like etter hendelsen forsto jeg at huset mitt ble overvåket, og måtte flytte fra agro-ekstraktivist-bosetningen. Idag kan jeg ikke komme og gå fra bosetningen uten å være ekstremt nøye med sikkerheten. Jeg kan ikke være der mange dager av gangen, og kan heller ikke gå alene. Menneskene som står bak drapet holder til der, på sine kontorer eller på sine plantasjer, klare til å gjøre alt som måtte være nødvendig for å opprettholde sin status.

Hvor finner du styrke i kampen?

– I motet. For min storebror handlet det om å ikke være feig og snike seg unna når man ble stilt overfor vold og urettferdighet. Min bror og svigerinne kjempet for de kollektive rettighetene, de rettferdige sakene, og mistet aldri motet selv når noen forsøkte å lure dem i en felle eller alle gangene noen hadde brutt seg inn i huset deres og smadret alt.

– Som min bror sa: Har du mot til å kjempe, så kjemp. Det er bedre å dø i kampen enn ikke å kjempe i det hele tatt.