Drapsbølge i fredstid

Av Gunnhild Pauline Baade og Ronny Hansen, november 2017

Det er tidlig om morgenen en augustdag i 2016. Hele huset sover fortsatt, men Oscar Pisso har vært våken i flere timer allerede.

De første meldingene om at noe alvorlig hadde skjedd tikket inn på telefonen lenge før dagslyset brøt gjennom skylaget. To unge menn fra en liten landsby i nærheten er skutt av opprørspolitiet i forbindelse med en protest mot oljeutvinningen i området. Den ene er truffet i lysken, den andre i benet.

Politiet har brukt en form for hjemmelaget prosjektil fylt med spiker. Både 20- og 22-åringen har omfattende skader. Tilstanden er alvorlig, men ingen tør å frakte dem til det lokale sykehuset, som ligger to timer unna på humpete grusveier.

Frykten for at politiet vil ta dem, og at ingen ser dem igjen i live, er for stor.

I stedet vurderer Oscar og landsbylederne om de to guttene bør fraktes over grensa for behandling i Ecuador. Reisen er lengre og ikke mindre farefull. Bevæpna politi kan stå rundt hver eneste sving. Likevel er det kanskje den beste løsningen.

Oscar ser alvorlig ut. Han prater ivrig på telefonen og fekter med armene. Dagen i forveien var han på besøk i landsbyen som nå er rammet. Oscar kjenner de to unge mennene godt. Nå er livet deres i hans hender.

Som øverste leder for urfolksgruppen Nasa, er det hans oppgave å finne en løsning. Etter flere timer på telefonen har han endelig fått tak i en ambulanse, eskorten fra colombiansk Røde Kors er på plass og han har fått forsikringer om at de to ungdommene er trygge. De vil få den hjelpen de trenger.

Flere timer senere kommer beskjeden om at de begge er utenfor livsfare og Oscar kan puste lettet ut.

Colombia på pallplass

De to ungdommene var bare millimetere unna å bli en del av en dyster statistikk i Colombia. Antall drap på mennesker som kjemper for miljø og landrettigheter øker dramatisk. I 2015 registrerte Global Witness 26 drap på miljøaktivister, i 2016 økte tallet til hele 37. Frem til midten av oktober 2017 har ytterligere 28 måttet bøte med livet. Det gjør Colombia til verdens nest farligste land for miljøforkjempere, bare slått av Brasil.

Mørketallene er sannsynligvis store.

De fleste drepes for sin motstand mot utvinning av naturressurser. I jakten på profitt står miljøaktivistene midt i skuddlinjen til militæret, politiet, geriljaen, paramilitære grupper eller leiemordere hyrt inn av olje- og gruveselskaper. Listen er lang. Fiendene er mange.

For nasaene, som Oscar Pisso leder, er det hovedsakelig oljesektoren som har vært den største trusselen. Hele 80 prosent av regnskogfylket Putumayo er dekket av oljekonsesjoner.

Bare i området rundt landsbyen Kiwnas Cxhab, hvor de to unge mennene ble skutt av politiet, ligger det i dag 34 oljebrønner. 108 nye er under planlegging. Samtidig rammes lokalbefolkningen av oljesøl. Elvene forurenses og det er blitt vanskeligere å få tak i mat. Derfor protesteres det, oftest i form av veisperringer og blokader.

De som roper høyest og stikker hodet fram, trues på livet. Blant dem, er Oscar Pisso.

Bomber og macheter

Han har fortsatt tydelige arr på ryggen fra da machetene traff ham den varme januardagen i 2014. Ansatte fra oljeselskapet Gran Tierra oppsøkte plutselig Oscar under et av hans jevnlige besøk til landsbyen Bellavista. Landsbyen ligger midt i oljekonsesjonen til selskapet og Oscar var på besøk for å planlegge den videre motstanden.

Mennene, som var ikledd kjeledresser fra Gran Tierra, kom kjørende på mopeder. De stanset opp ved Oscar. Så kom det første slaget. Og så enda ett. Til slutt tok de fram macheten, og truet ham på livet. Beskjeden var tydelig: Hold deg unna, ellers blir du drept!

Men Oscar nektet å gi seg. Fem måneder senere, 7. mai 2014, skjedde det igjen. Utstyrt med våpen og eksplosiver kjørte et ukjent antall menn på mopeder inn i landsbyen og begynte å skyte rundt seg.

Kvinner og barn løp for livet i den mørke natten. I kaoset som oppsto, fikk de verken med seg klær eller sko. På avstand ble de vitne til at nattehimmelen lyste opp av ildkulene fra landsbyen. Ingen turte å vende tilbake før neste morgen.

Landsbyens forsamlingshus brant ned til grunnen den natten. Mirakuløst nok ble ingen alvorlig skadet. Hvem de bevæpnede mennene var på jakt etter er det ingen som vet, men verken Oscar eller landsbybeboerne er i tvil om hvem som står bak.

– Det er bare oljeselskapet som tjener på at vi forsvinner. De bruker mye penger og store ressurser på å få oss vekk, slik at de kan få utvinne oljen i fred, sier Oscar Pisso.

Et liv på flukt

Det har vært flere drapstrusler mot Oscar. Navnet hans har stått øverst på flere løpesedler og såkalte dødslister. Det har gått fem år siden han ble jaget på flukt fra sitt eget hjem. Familien hans er spredt for alle vinder. Han har knapt noen kontakt med sine seks barn.

Den gang var det geriljagruppen FARC – Colombias væpnede revolusjonære styrker – som sto bak truslene, men årsaken til konflikten var den samme som nå. Kampen om jorda og dens ressurser.

Oscar kan fortsatt ikke vende hjem. Uten noen form for hjelp fra myndighetene er det ikke sikkert at han noen gang kan bli gjenforent med familien.

– Jeg kommer til å være på flukt resten av livet. Det er menneskene som truer oss, og dreper naturen, som burde vært fengslet. I stedet er det jeg som blir frarøvet friheten, sier Oscar.

Truslene kan komme fra alle kanter

I frykt for sitt eget liv er Oscar ofte på reisefot. Det er sjelden han tør å oppholde seg på ett sted over lengre tid. Hver gang han skal i møter eller gjøre ærender i byen holder han seg innendørs. Han vet aldri når og hvor de kan slå til. Eller hvem de er.

Oftest kommer truslene via tekstmeldinger eller en lapp i hånda. Trusselen går gjennom så mange personer og ulike ledd at det er vanskelig å peke ut en gjerningsmann.

– Oljeselskapene og myndighetene har meg under oppsikt og noen kommer stadig med nye trusler. Når som helst kan jeg forsvinne, bli drept eller utsettes for falske anklager. De sier jeg er i mot utvikling. Derfra er veien kort til å bli stemplet som terrorist, noe som vil gjøre situasjonen mye verre for meg, sier Oscar.

Fritt fram i jungelen

I den colombianske jungelen har det lenge vært våpen og muskler som bestemmer. Geriljagrupper som FARC har dominert og spredt frykt siden 1960-tallet. Historien til FARC er full av kidnappinger, trusler og drap.

De startet opp som et opprør mot makteliten og hærens fordrivelse av småbønder på landsbygda, men endte opp med å stjele land fra lokalbefolkningen for å finansiere egen virksomhet. Ofte med bruk av voldelige metoder.

I Oscars tilfelle var det hans motstand mot å betale FARC beskyttelsespenger som til slutt sendte ham på flukt.

– Jeg var som en stein i skoen for dem. Ubehagelig og lett å bli kvitt. Da jeg nekta å betale dem skatt for min egen jord og mine egne kyr, truet de meg og familien min. Jeg hadde til slutt ingen andre valg enn å flykte, sier Oscar oppgitt.

Geriljagrupper som FARC har sjelden møtt motstand fra lokalbefolkningen på den colombianske landsbygda. De væpnede styrkene og myndighetene har enten vært medskyldige, fraværende eller for svake til å takle geriljaen eller de paramilitære gruppene i området. Det har fått enorme konsekvenser.

Trusselen om fred

Borgerkrigen i Colombia var en av de lengste konfliktene i nyere tid. Den over 50 år lange krigen, som endte med en fredsavtale i november 2016, kostet over 220 000 mennesker livet og millioner av mennesker har mistet sine hjem. Over seks millioner colombianere var på flukt i sitt eget land da fredsavtalen ble undertegnet, noe som gjør Colombia til et av landene i verden med flest internt fordrevet.

– Livet på flukt er ensomt. Alt jeg ønsker er å få hjemmet mitt og familien min tilbake. Kanskje kan vi alle vende hjem dersom det blir fred i landet, men jeg frykter det verste, sier Oscar Pisso.

Flere har sammenlignet dagens situasjon i Colombia med situasjonen som oppsto i Den demokratiske republikken Kongo da borgerkrigen i det afrikanske landet tok slutt i 2003. Da freden endelig kom etter flere år med vold og brutale herjinger, strømmet flere utenlandske selskaper til landet i jakt på naturressurser og profitt. Regnskogen som hadde fått stå tilnærmet urørt mens konflikten pågikk, var nå plutselig under press. Det samme var menneskene som var avhengige av skogen og dens ressurser. Det er de fortsatt.

Vil du hjelpe oss med å beskytte regnskogen?

I Colombia har regnskogen og Oscar Pisso vært under press fra utenlandske oljeselskaper i nesten 30 år allerede. Nå frykter han at fredsavtalen vil føre til et økt press på skogen, og dermed også øke konfliktnivået ytterligere.

– Truslene jeg får er en konsekvens av myndighetenes politikk. De ønsker økonomisk vekst, og lar det gå på bekostning av naturen og menneskene som forsvarer den. Trusselen mot meg og mitt folk blir ikke mindre av at flere får tilgang på ressursene. Tvert i mot, sier Oscar.

En indianer uten land

For Oscar og resten av Colombias 48 millioner innbyggere er freden endelig et faktum. Fredsavtalen som ble forhandlet fram mellom myndighetene og geriljagruppen FARC ble først overraskende forkastet da colombianerne gikk til urnene 2. oktober 2016, men ble etter en reforhandling underskrevet 24. november samme år.

Avtalen inneholder viktige punkter om jordreformer og urfolksrettigheter. Colombia har sannsynligvis verdens sterkeste nasjonale lovgivning om urfolks landrettigheter – selv om staten eier all olje som ligger under bakken og har rett til å etablere militærbaser på urfolks land.