Hemmeligheter i regnskogen
Regnskogen er landjordas eldste og rikeste økosystem. Artene har utviklet og tilpasset seg sine omgivelser gjennom millioner av år. Resultatene er fantastiske!
En liten irrgrønn Waglerlanseslange ( Trimeresurus wagleri) åler seg over en større slange.
Mange av regnskogens hemmeligheter har vi lært av urfolk som lever i og av verdens regnskoger. Skogens folk har tradisjonelt en dyptgående kunnskap om naturen. Her skal vi vise deg noen av de fantastiske og forbløffende livsformene i regnskogen, men også hvor sårbart livet i regnskogen er.
Her er noen av regnskogens mange hemmeligheter!
Morphosommerfuglene er store. Vingespennet er på mellom 75–200 mm i størrelse.
BLÅLYS I TROPESKOGEN!
Langs elver i tropisk Amerika flyr noen store sommerfugler, som oppfattes som hellige blant urfolk. Vingene er blå og vakkert metallskinnende. Bli med på en ekte fødsel!
Det er hannene av de store sommerfuglene i slekten Morpho, som utrettelig flyr fram og tilbake langs elva. Hver hann patruljerer sin bestemte elvestrekning, sitt territorium, som den forsvarer mot andre hanner. Inntrengere blir resolutt jaget vekk i konkurransen om å skaffe seg en partner og bringe sine egne gener videre.
Et levende blålys
Når en Morpho-hann kommer flyvende, synes de skinnende, blå vingene på flere hundre meters avstand. Hver gang hannen slår et vingeslag, sender den ut et markant, blått lysglimt, som fanger oppmerksomheten. Det er nettopp den effekten som trengs for å holde andre hanner på betryggende avstand. Reaksjonen på blått er kraftig hos disse hannene. Hvis man ser en av dem og vifter med et blått tørkle eller en blå gjenstand, kommer den raskt settende for å kontrollere inntrengeren.
For insektetende fugler er de sterke fargene en advarsel. Sommerfuglene er nemlig giftige og uspiselige. Insekter som viser seg fram med sterke farger er ofte giftige. Fuglene lærer raskt å oppfatte signalet og unngår å spise dem.
Urfolkenes følgesvenn
Fordi de store Morpho-sommerfuglene ofte flyr langs elver, blir de lett lagt merke til av folk som ferdes på elvene. I Amazonas er elvene ferdselsårer i den tropiske regnskogen, og urfolk som lever her i dypet av regnskogen har naturligvis kjent de vakre sommerfuglene i uminnelige tider. De store og vakre sommerfuglene er urfolkenes følgesvenner og oppfattes ofte som hellige. En flik av himmelen tatt ned til jorden i form av en vakker sommerfugl.
Når Morpho-sommerfugler hviler med vingene hevet opp over kroppen, er de langt vanskeligere å oppdage. Undersiden av vingene har brune og grå kamuflasjefarger, som går i ett med omgivelsene. Skulle en insektetende fugl oppdage sommerfuglen, har den nok et forsvarstrekk på lager. Undersiden av vingene har også flere øyeflekker, som har en avskrekkende effekt og er et vanlig forsvar hos mange sommerfugler.
Phyllomedusa hypochondrialis i skuespillmodus.
REGNSKOGENS HYPOKONDER
Froskearten Phyllomedusa hypochondrialis spiller død når den føler seg truet, derav slektsnavnet! Ved å ligge "livløs" på skogbunnen beskytter den seg mot angrep.
Og bløffen fungerer - i det minste mot noen fiender. Et angrep kan utløses av bevegelse og angriperen kan miste byttet av syne når den blir liggende helt urørlig. En annen mulighet er at angriperen instinktivt oppfatter byttet som et åtsel og mister interessen.
En del dyr i høyst forskjellige dyregrupper beskytter seg på denne måten. Fenomenet er kjent blant virveldyr som frosker og slanger, og utbredt blant insekter. Vår egen buorm kan også spille død. Med åpent og forvrengt gap avgir den en stank, som gjør «åtseltrikset» mer troverdig.
Den mektige Rafflesia-blomsten opptrer i forkledning, som et stinkende kadaver, og utnytter spyfluer som budbringere. Foto: Arild Hagen.
FORGJENGELIG STINKBOMBE
Verdens største blomst blir over en meter i tverrmål, kjøttfull og stinkende. I noen dager opptrer den som et stort "kadaver" på skogbunnen og tiltrekker seg mengder av spyfluer. Så faller den sammen og omformes til en mørk masse.
Den lever i tropeskogene i Sørøst-Asia og bærer navnet Rafflesia, oppkalt etter den britiske guvernøren på Sumatra tidlig på 1800-talet, Sir Stamford Raffles. Han er kanskje best kjent som grunnlegger av byen Singapore og fra det fasjonable hotellet som bærer hans navn.
I året 1818 ledet Raffles en ekspedisjon på Sumatra, godt assistert av naturforskeren Dr. Joseph Arnold. Den lokale guiden ledet de to engelskmennene til litt av en åpenbaring i naturen, kjent og utnyttet blant urfolk i uminnelige tider. Den underlige og kjempemessige blomsten vakte naturlig nok stor begeistring og fikk navn etter begge de fornemme "oppdagerne", Rafflesia arnoldi.
Et helt vanlig svangerskap
Rafflesia er spesiell på mer enn én måte. Planten har verken blader, stengel eller ekte røtter, men snylter på en bestemt liane. Den begynner som en liten knopp, som henter all sin næring fra lianen og vokser sakte men sikkert gjennom uker og måneder. Folk som kjenner planten godt sier ofte at det tar omkring ni måneder for knoppen å utville seg fram til blomstring - et helt vanlig svangerskap.
Den fullt utviklede, runde knoppen er som et mørkt kålhode, og så en natt sprekker den opp. I løpet av noen timer brer den kjempemessige blomsten seg utover skogbunnen. De tykke bladene har farger og strukturer som minner om råtnende kjøtt. Når solvarmen kommer neste dag, gir blomsten fra seg en ufin lukt. Den opptrer i en morbid forkledning - som et stinkende, stort kadaver.
Lokkende "kadaver"
Snart surrer det av spyfluer, som tydeligvis blir sterkt tiltrukket av blomsten. De er på leting etter mat og et passende sted å legge eggene sine. I et stort kadaver vil larvene, maggotene, ha gode utviklingsforhold. Hver Rafflesia er enten en hann eller en hunn og forsøker å lure spyfluene til å transportere pollen fra hannblomsten til hunnblomsten. Spyfluene søker seg inn i blomsten, ned gjennom den store åpningen hvor de finner en skive dekket av en mengde pigger eller tårn, som er fine å mellomlande på.
Snart leter de dypere inn, ned i mørket på undersiden av den store runde skiva midt inne i blomsten. Langs kanten på undersida finner de små, trange hulrom hvor de så vidt kan presse seg inn. Her inne får spyfluene en lys, seig masse med pollen smurt på ryggen. Forhåpentligvis flyr de så sin vei, finner en hunnblomst, kryper inn i blomsten og bestøver blomsten med pollenet fra hannblomsten.
Etter noen dager kollapser blomsten og dør. Rafflesia-blomster er ganske sjeldne, fordi regnskogen de vokser i forsvinner og fordi pollineringsprosessen er krevende.
Sover, spiser og tar livet med ro. Denne algekledde sjarmøren er regnskogens desidert tregeste.
REGNSKOGENS TREGESTE
Dovendyret beveger seg langsomt langsom fra grein til grein. Sakte gomler det i seg blader. Det ukentlige toalettbesøket er en utfordring...
Dovendyret tilbringer mesteparten av sin tid hengende under ei grein i regnskogen, gomlende på blader. Med sine kraftige krumme klør har den et godt grep, også når den sover. Og sove kan den godt gjøre opp til 20 timer i døgnet!
På stedet hvil
Siden kosten hovedsakelig består av næringsfattige blader gjelder det å spise mye og bevege seg lite. Dovendyret holder seg på samme sted inntil den har malt de siste bladene rundt seg til grøt. En full mage kan utgjøre en tredjedel av kroppsvekten. Magesekken er delt i fire og det kan ta en hel måned før maten er ute av kroppen.
Men enkelte ganger bare må man. Selv om dovendyret spiser, sover, parer seg og også føder i trærne, må det, omtrent en gang i uka, ned på bakken for å gå på do. Å bevege seg ned fra treet tar tid og er slettes ikke ufarlig. De krumme klørne er ikke egnet for spaserturer og så går det jo så usigelig langsomt da. På bakken kan den derfor bli bytte for rovdyr som jaguarer og digre ørner.
Urfolk i Amazonas, som enkelte steder kaller dovendyrene for "ai-ai" på grunn av de sørgelige skrikene de utstøter, er ikke interessert i dette jaktbyttet. Kjøttet er seigt som strikk, og den lange rufsete pelsen passer best til? ...dovendyr antageligvis...
Dovendyret kan oppnå en maksfart på 0,020 km / t. Foto: Shutterstock
Frøheis
Etter et vellykket toalettbesøk er det bare å ta fatt på den lange veien opp i treet igjen. Mye mulig har den nå fått med seg noen blindpassasjerer, frø, som har festet seg i den lange pelsen. Frøene "haiker" med dovendyret opp til trekronen hvor de finner lys, vann og næring til å spire.
Dovendyret henger opp ned under greinene og er sånn sett ganske godt beskyttet mot luftangrep. Pelsen vokser fra magen mot ryggen slik at regnvannet renner av. Pelsen til dovendyret kan være full av alger som farger dyret grønt! Denne utmerkede kamuflasjefargen og de langsomme bevegelsene gjør at dovendyret faktisk ikke er så lett å få øye på. Dovendyret er dessuten relativ hardfør, enten det gjelder jaguartenner, ørneklør eller fall fra store høyder.
Regnskogen og skapningene som lever der er virkelig fantastiske og forunderlige!
