Høye forventninger
I desember møtes over 190 stater i Paris for å bli enige om en global klimaavtale. Klimatoppmøtet i Paris blir ikke et nytt København. Men det blir heller ikke et svar på alle våre bønner.
MOBILISERER: Den globale miljøbevegelsen kommer til å skape liv og røre i Paris i desember. Dette er en demonstrasjon i København under forrige toppmøte.
Oppkjøringen til klimatoppmøtet i Paris er i full gang. Den globale miljøbevegelsen melder om økte medlemstall og økt lokal aktivitet. Og folket skal til Paris! Det skal busses, toges og sykles.
Målet med toppmøtet er å få i havn en avtale som skal sikre at vi reduserer våre klimagassutslipp til et nivå der vi unngår farlige klimaendringer og holder oss langt under 2 graders oppvarming.
Klimatoppmøtet i Paris
- Klimatoppmøtet i Paris begynner 30.november og varer til 11. desember.
- Målet med toppmøtet er å komme fram til en global klimaavtale for reduserte klimagassutslipp.
- 190 stater deltar på møtet.
- 130 land har rapportert inn sine klimamål for 2030. Disse målene vil føre verdens klima mot en temperaturøkning på mellom 2,7 til 5 grader.
- 28. november arrangeres det klimamarsjer i hele Norge.
Spøkelset fra København
Men spøkelset fra sammenbruddet i København i 2009 lurer i krokene. Da verdens ledere ikke klarte å komme til enighet om en klimaavtale. Vi må for all del unngå nok et sammenbrudd. Forventningene er høye, men optimismen for å få det til denne gangen er tydelig tilstede.
I motsetning til København har over 130 land rapportert inn sine klimamål for 2030. I de forberedende forhandlingsmøtene fram mot Paris har det oppstått en skippertaksmentalitet blant forhandlerne. Det går sakte, men stødig framover.
Treghet i de årelange forhandlingene har også presset fram lokale og nasjonale klimainitiativ. Næringslivet kommer på banen. Kommuner, byer og lokalsamfunn har begynt å innføre egne klimatiltak. Allikevel er de fleste enige om at vi trenger en global avtale skal vi klare å komme i mål. EUs ambisjon med avtalen er å nå null utslipp innen dette århundret. Spørsmålet i Paris blir hvordan, og hvor fort. Og ikke minst, hvem skal kutte hvor mye.
Krangling om kake
Vi kan se for oss atmosfæren som en kake. Vi vet hvor stor kaka er, altså hvor mye CO2 det er plass til i atmosfæren skal vi klare å holde oss under to graders oppvarming. Grensen for å unngå farlige og irreversible klimaendringer. Størstedelen av kaka er allerede spist opp av rike utslippsnasjoner som har sluppet ut CO2 i mange tiår. Nå er spørsmålet hvordan det siste lille kakestykket skal deles mellom verdens stater.
Norge og andre rike utslippsnasjoner presser på for at den nye avtalen skal innebære utslippsreduksjoner for alle land, i motsetning til Kyoto-protokollen som kun legger utslippsforpliktelser på rike land. De peker spesielt på framvoksende økonomier, som er på god vei til å bli store utslippsnasjoner.
Utviklingslandene er på sin side opptatt av historisk utslippsansvar og klimarettferdighet. De peker på behovet for fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling for sine innbyggere. Noen av disse tiltakene kan medføre økte utslipp og dermed en større del av kaka. Det betyr at rike land må kutte enda mer, og bli fossilfrie lavutslippssamfunn.
Konflikten mellom rike land og utviklingsland er like gammel som klimakonvensjonen selv, og vil fortsette å være et sentralt punkt for diskusjon i Paris.
Umulige regnestykker
Før Paris skal flest mulig land ha lagt fram sine klimamål som viser hvor mye og hvor fort de er villige til å handle. De fleste har lagt fram målene sine allerede, og man trenger ikke være klimaforsker for å se at regnestykket ikke går opp. Summen av de innmeldte utslippsreduksjonene er langt unna det som trengs skal vi holde oss under togradersgrensen. Det er et regnestykke som krever mange flere kaker.
Til tross for sammenbruddet i København, ble verdens ledere i det minste enige om én ting. En ny klimaavtale skal sikre at vi ikke overstiger to graders oppvarming av kloden. Utregninger fra FNs klimapanel forteller oss at dette i praksis vil måtte innebære null utslipp innen 2050. At EU og andre viktige aktører i klimaforhandlingene i det hele tatt har begynt å snakke om null utslipp dette århundret, er et framskritt. Men det må skje mye raskere om de fortsatt har togradersgrensen som målestokk.
Hvem betaler?
Også utviklingsland melder nå inn mål om grønne utviklingsplaner og kutt i klimagassutslipp. Tiltak som regnskogbevaring, utbygging av fornybar energi og utslippsreduksjoner i landbruk er noen av områdene der kutt skal skje. Skal de klare å innfri dette, er de derimot avhengig av finansiering fra rike land.
I København ble rike land enige om å mobilisere 100 milliarder dollar årlig innen 2020 til dette. De har til nå ikke levert på sine finansieringsløfter. Bare de innmeldte behovene for finansiering fra de minst utviklede landene og små øystater alene, tydeliggjør at de rike landene er langt ifra å legge nok penger på bordet til klimafinansiering.
Klimaendringene rammer allerede mange utviklingsland, og det eksisterer et stort behov for penger til å tilpasse seg disse endringene. Om vi skal nå målet som Norge og andre store utslippsnasjoner har satt seg for Paris, nemlig en avtale som innebærer utslippsreduksjoner i alle land, må de rike landene legge mer penger på bordet. Både til klimatilpasning og til utslippsreduserende tiltak i utviklingsland.
Veien slutter ikke i Paris
Møtet i Paris er bare et stopp på veien for å begrense klimaendringene. Avtalen kommer mest sannsynlig ikke til å si noe om alt vi vil, eller alt som er viktig. Men det blir en viktig grunnmur. Avtalen må sikre gode prinsipper for utslippsreduksjon, og for klimafinansiering. Etter Paris begynner arbeidet med å sette prinsippene ut i handling. Det er dermed ingen fare for at verken klimaforhandlere eller miljøbevegelsen som jobber med forhandlingene blir arbeidsløse med det første.
Mandatene våre ledere drar til Paris med, altså det de legger på bordet av løsninger og forpliktelser, trekkes ikke tilfeldig opp av en hatt. Det de har med seg i stresskofferten er et direkte resultat av den nasjonale debatten. Avtalen vil bygge på summen av alle lands innmeldte ambisjoner, og blir derfor ikke bedre enn summen av delene. Vi må fortsette å vise våre ledere at folket bryr seg om klima, og at vi nå forventer at de handler.
En global undersøkelse lagt fram tidligere i år, viser at nær 70 prosent mener tiltak for å hindre klimaendringer vil øke deres livskvalitet. Over 90 prosent ønsker at en klimaavtale skal ha et langsiktig mål om nullutslipp. Samtidig leder allerede den globale miljøbevegelsen an, i samarbeid med trossamfunn og fagbevegelsen, i arbeidet med å omstille våre lokalsamfunn - med grønne jobber, klimatilpasning og for klimarettferdighet. Dette kommer til å fortsette etter Paris. Det folkelige engasjementet vil gjøre at politikere verden over må lytte til klimaet og folkets interesser, og ikke de interessene som tjener på å ødelegge økosystemet vårt.
Skog i klimaforhandlingene
Et viktig spørsmål i Paris blir hvilken rolle landsektoren - skog, landbruk og annen arealbruk - skal spille. FNs klimapanel understreker at vi i tillegg til å redusere menneskelige klimagassutslipp til null, må sørge for rikt og mangfoldig skog og landbruk som tar opp mye CO2. Her spiller skog og landsektoren en viktig rolle som svamper.
Ett av de viktigste tiltakene for å øke opptaket av CO2, er å stanse dagens store utslipp fra avskoging og degradering av skog så raskt som mulig. Gjennom FNs nye globale bærekraftmål har verden forpliktet seg til å stoppe all avskoging av regnskog innen 2020. I tillegg har bevaring av regnskog vært ett av forhandlingspunktene man har kommet langt med og klart å bli enige om i de internasjonale klimaforhandlingene.
Mye mer enn en svamp
Det er allikevel uklart hva en ny klimaavtale kommer til å si om skogen og landsektorens rolle. Her er blir det avgjørende at landsektoren ikke reduseres til kun å være en opptakskilde og CO2-svamp i den nye avtalen. 260 millioner mennesker bor i verdens tropiske regnskoger. Mange flere er avhengige av den som levebrød. I tillegg finner vi kanskje så mye som 80 prosent av landjordas dyre- og plantearter i regnskogen.
Klimatiltak i landsektoren vil dermed ha stor innvirkning også på andre miljøhensyn, som bevaring av naturmangfold, og på avgjørende sosiale faktorer som matproduksjon og leveområder. Alle klimatiltak i landsektoren må derfor være rettighetsbaserte, og bidra til å styrke både matsikkerhet og viktige miljømål på områder som naturmangfold og økosystemtjenester. I tillegg til målet om reduserte klimagassutslipp.
Dobbel forpliktelse
Det er viktig å understreke at tiltak i landsektoren ikke vil gi store nok utslippsreduksjoner alene til å unngå farlige klimaendringer. Full stopp i fossile CO2-utslipp er derfor helt nødvendig. Allikevel kan det se ut som om skog og landsektorens potensiale til å fange opp CO2 fra atmosfæren fungerer som en behagelig hvilepute for Norge og andre store utslippsnasjoner, for å slippe unna store kutt i fossil sektor.
En ny klimaavtale må derfor sikre klimatiltak i landsektoren på en måte som ikke fører til utsettelse eller reduksjon i ambisjonene for å kutte klimagassutslipp fra fossile kilder. Vi trenger et utslippsmål i den nye avtalen som klart definerer to ambisiøse og adskilte mål; ett for landsektoren og ett for utslipp fra fossil og industriell sektor. I landsektoren må tiltak for utslippsreduksjoner innebære full inkludering av berørte folkegrupper som lever i og av skogen.
De rike landene må i landsektoren som i andre sektorer påta seg en dobbel forpliktelse, gjennom å både sette ambisiøse nasjonale mål og forplikte seg til å bidra økonomisk til klimatiltak i utviklingsland.
Les mer om klima her.
